I Norge har vi et stort antall tariffavtaler. Disse bestemmer lønns- og arbeidsforhold i hver enkelt bransje. Avtalene inngås som oftest mellom fagforbund (arbeidstakerne) og landsforeninger (arbeidsgiverne).
Som hovedregel vil disse avtalene reforhandles hvert andre år, under såkalte hovedoppgjør. Da har partene i prinsippet to valg: enten forhandler partene i hver bransje om hver enkelt tariffavtale, eller så kan man la hovedsammenslutningene ha én stor forhandling om alle tariffavtalene disse representerer.
De såkalte oppgjørsformene er altså:
- Om hovedsammenslutningene forhandler («sentrale forhandlinger»), er tariffoppgjøret samordnet
- Om hvert enkelt fagforbund og landsforening forhandler om sine egne tariffavtaler skjer oppgjøret forbundsvist.
- Man kan også ha en kombinasjon, der noe skjer samordnet, andre ting forbundsvist.
Forbundsvise oppgjør er klart vanligst i privat sektor. Men når store og komplekse saker skal på bordet kan man velge å la hovedsammenslutningene forhandle om disse på vegne av mange bransjer, slik LO og NHO valgte å gjøre i 2018 (riktignok med innslag av forbundsvise forhandlinger).
Resultatet binder da alle fagforeninger og arbeidsgivere som befinner seg under paraplyen.
AFP-ordningen er et eksempel på noe som ble forhandlet fram «samordnet», i 2008, og «den femte ferieuka» i 2000 et annet.
(artikkelen fortsetter)
|
Hovedsammen-hvaforno’?
I Norge kan partene i arbeidslivet i hovedsak (unntak finnes) deles i tre vertikale nivå:
1. Øverst har vi følgende paraplyorganisasjoner som kalles hovedsammenslutninger:
- LO, YS, Unio og Akademikerne på arbeidstakersiden
- NHO, Virke, Finans Norge, KS og Spekter på arbeidsgiversiden.
2. Mange (men ikke alle) av disse består av en rekke mer spesialiserte fagforbund (Fagforbundet, Norsk Jernbaneforbund, Sykepleierforbundet etc.) og landsforeninger (Byggenæringens Landsforening, NHO Luftfart, etc.) på henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Disse kan også være frittstående (ikke være med i en hovedsammenslutning).
3. Dette andre-nivået vil i sin tur være delt inn i en underskog av lokale fagforeninger/klubber/avdelinger på hver enkelt arbeidsplass, så vel som individuelle medlemmer (eller medlemsvirksomheter, for arbeidsgivernes del).
Merk at både begrepet «fagforening» og «arbeidsgiverforening» er bredt og kan ut fra arbeidstvistlovens definisjon brukes om «enhver sammenslutning», uansett nivå. |
Privat unntak, offentlig regel
I prinsippet er alt åpent, men i praksis gjelder valgmuligheten mellom de to oppgjørsformene kun i privat sektor. Og her er det LO og NHO som først og fremst har hatt tradisjon for unntaksvis å ha samordnede oppgjør i hovedoppgjøret. Mellomoppgjørene er alltid samordnede. (Hovedoppgjør og mellomoppgjør veksler i hovedsak annethvert år, i henholdsvis partall-år og oddetall-år.)
I nyere tid ser man imidlertid en trend hvor valget av oppgjørsform mellom LO og NHO gjerne også blir fulgt i andre forhandlinger i privat sektor (YS–NHO og tariffavtalene mellom LO/YS og Hovedorganisasjonen Virke).
I offentlig sektor er alle tariffoppgjør alltid samordnet. Det vil si: Det er snakk om flere samordninger. Man må nemlig passe på å skille mellom forhandlingene i kommunal sektor, statlig sektor og det såkalte Spekter-området.
For disse samordnede forhandlingene har LO samlet forbundene med mange medlemmer i offentlig sektor i egne såkalte kartell, henholdsvis LO Stat og LO Kommune. Det er altså disse som forhandler samordnet på vegne av forbundene i hver enkelt sektor. Tidligere hadde LO også egne kartell i privat sektor, henholdsvis LO Industri og LO Service, men denne rollen er det altså nå LO sentralt som nå står for.
I hvor stor grad arbeidstakernes organisasjoner (hovedsammenslutningene LO, YS, Unio og Akademikerne) velger å opptre samlet i forhandlingene eller krever egne tariffavtaler (og dermed egne forhandlinger) er et spenningspunkt i offentlig sektor. Akademikerne brøt samarbeidet og opprettet i 2016-oppgjøret en egen tariffavtale med staten.
Tema-orientert
I Norge har vi en vrimmel av spesialiserte små og store tariff-avtaler. Et samordnet oppgjør innebærer ikke at hele teksten i hver av disse tariffavtalene byttes ut. Det er kun enkelte tema i tariffavtalene som berøres ved samordnet oppgjør, for eksempel om man har rett på ei ekstra uke tariff-festet ferie eller ei, adgang til AFP-ordning – og så videre.
Om man ikke blir enige under samordnede oppgjør, og man har forsøkt pålagt mekling, kan man benytte seg av streik (eller lockout).
Ved enighet, skal forslaget til avtale gå til uravstemning i medlemsorganisasjonene.
Det kan, som i år, settes av noen dager sånn at fagforbund og landsforeninger kan justere sine tariffavtaler. Denne «forbundsvise tilpasningen» gjøres før mekling og uravstemning. Her kan også andre tema i prinsippet forhandles om, men man har da ikke lenger streikerett.
Uskrevne regler
Å vise til klare prinsipper og regler på dette området er vanskelig. Samordnede oppgjør har blitt – og kan bli – utført på en rekke måter. Reglene for hvem som skal forhandle – om det er forbundene eller hovedsammenslutningene, og ut fra hvilke forutsetninger – er nemlig ikke skrevet ned noe sted, hverken i hovedavtaler eller lovverk.
Mulighet til samordnet oppgjør er altså kun definert av tradisjoner og sedvane, og noe som partene må enes om. Hovedavtalen mellom LO og NHO inneholder likevel noen få mindre presiseringer.
Hvorvidt én av de to hovedsammenslutningene ønsker å kreve samordnet oppgjør, avgjøres i henhold til organisasjonens egne regler. Her kan det være ulike interesser som står mot hverandre.
I praksis er det LO som tar stilling til spørsmålet forut for forhandlingene med NHO, ved vedtak om oppgjørsform i LOs representantskap, men her har partene gjerne etablert en enighet på forhånd.