Før forhandlingene brøt sammen sto flere av partene i staten svært nær hverandre. Fordelt på hver enkelt lønnstaker var det derfor relativt små summer som ennå var i spill, rundt 3 kroner til eller fra på dagslønna.
At uenighet om relativt sett så små beløp skulle ende i streik, stilte mange seg undrende til.
– Helt vanlig
Ifølge forsker Kristine Nergaard ved Fafo kan dette for mange utenforstående virke merkelig, men er ofte regelen mer enn unntaket.
– Partene vil alltid stå relativt nær hverandre når det blir brudd. Det handler bare om at ingen av dem er villige til å ta det aller siste skrittet, sier hun, og legger til:
– Samtidig er det store grupper som forhandler. For hver enkelt lønnsmottaker er det kanskje ikke snakk om store summer, men for en sektor som offentlig sektor blir det fort mange hundre millioner kroner.
Penger og protest
Akademikerne gikk aldri til streik, mens LO og YS Stat godtok et forslag etter rundt ei uke. Unio streiket ytterligere ei uke, men godtok til slutt å gå til frivillig lønnsnemd.
Dette skal ikke ha vært så mye for å forhandle seg fram til en større pengepott, som å markere en mer generell protest. Ved siden av å være et maktmiddel under pågående forhandlinger, kan nemlig streik også ha mer langsiktige motiv, forteller Nergaard.
– Streiker handler selvsagt om å flytte litt penger, men kan også være en prinsipiell markering av misnøye. For eksempel om at lønnsveksten i offentlig sektor ikke følger privat sektor. En streik kan også påvirke forhandlingsstyrken i kommende oppgjør.
Splittet strategi
At de ulike forbundene og sammenslutningene har opptrådt relativt splittet under årets oppgjør kan også medføre en svakhet, mener Nergaard:
– Det kan tyde på utfordringer i evnen til å koordinere interesser og forhandlingsstrategier når en streik blir såpass omfattende. Kanskje bør man i større grad samordne strategien under fremtidige lønnsoppgjør. Samtidig viser nok dette at organisasjonene i offentlig sektor har ulike interesser når det gjelder lønn.