På representantskapsmøtet den 21. februar 2012 vedtok LO at tariffoppgjøret skulle gjennomføres som et forbundsvist oppgjør. Tariffoppgjøret 2012 var et hovedoppgjør der alle tema kan gjøres til gjenstand for forhandlinger om ny tariffavtale.
Fafo-forsker Åsmund Arup Seip har laget en oppsummering av årets tariffoppgjør. Oppsummeringen kan du lese i sin helhet her
Les mer om bakteppet for tariffoppgjøret og oppgjørsform i egen artikkel.
Fellesforbundet i front
Fellesforbundets forhandlinger med Norsk industri om en ny Industrioverenskomst dannet frontfagsforhandlingene i 2012. Fellesforbundet hadde utformet krav som både gjaldt økonomi og mer prinsipielle spørsmål. I tillegg til generelle lønnskrav med en lavlønnsprofil fremmet forbundet krav om lønnet omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel. Fellesforbundet var også opptatt av spørsmål knyttet til sosial dumping og innleie av arbeidskraft.
Forbundet hadde fått innfridd flere krav som blant annet:
- Generelt tillegg på kroner 1,25 per time. Heving av minstelønnssatser.
- To ukers betalt omsorgspermisjon ved fødsel og adopsjon.
- Ansatte i bemanningsforetak/vikarbyråer sikres samme lønns- og arbeidsforhold (med visse unntak) som ansatte i innleiebedrift dersom denne er omfattet av Industrioverenskomsten. Tariffavtalen kan også gjøres gjeldene overfor innleide.
- Økonomisk kompensasjon ved 14/28-rotasjon offshore.
Forbundet anbefalte forslaget til ny tariffavtale som ble vedtatt ved uravstemning 9. mai 2012.
I oppgjørene som fulgte etter frontfaget ble flere av de samme kravene innfridd. Byggfagene fikk inn de samme bestemmelsene om like vilkår for innleide fra vikarbyråer og betalt pappapermisjon, og minstelønnssatsene ble hevet. Biloverenskomsten fulgte samme mønster.
Avsporing i statsoppgjøret
De to store avtalene i offentlig sektor er Hovedtariffavtalen i staten og Hovedtariffavtalen i kommunal sektor. Oslo kommune har sin egen tariffavtale. Avtalene forhandles parallelt, men vanligvis sluttføres forhandlingene i staten før partene i kommunal sektor inngår avtale.
Oppgjøret i de tre tariffområdene gikk raskt til mekling, og da fristen for å komme til enighet utløp var partene ikke blitt enige. Dermed gikk 7078 statsansatte ut i streik fra 24. mai. Det var medlemmer av LO Stat, YS Stat og Unio som brøt forhandlingene. Akademikerne valgte ikke å bryte. Den første storstreiken i staten på 28 år var dermed et faktum.
Striden sto ikke bare om kroner og øre. Avstanden mellom krav og tilbud var ikke så stor. Den store uenigheten dreiet seg om anslagene for lønnsvekst i industrien. Arbeidstakerorganisasjonene var tydelig provosert over det de oppfattet som arbeidsgivers forsøk på å legge rammen i staten under den forventede lønnsveksten i frontfaget (industrien). I revidert nasjonalbudsjett, som ble lagt fram midt under forhandlingene den 15. mai, nedjusterte Finansdepartementet anslaget over årets lønnsvekst fra 4 til 3,75 prosent. Arbeidsgiverne i staten måtte trolig forholde seg til dette i forhandlingene, og fikk dermed lite spillerom. Det siste tilbudet fra arbeidsgiver før bruddet lå under 4 prosent (3,96 prosent). Arbeidstakerorganisasjonene hadde krevd 4,25 prosents lønnsvekst. Arbeidstakersiden mente det lave tilbudet fra staten var et brudd med hele ideen bak frontfagsmodellen.
Oppgjøret i staten gir vanligvis en mal for lønnsveksten i kommunal sektor. Når forhandlingene sporet av i staten fulgte de andre forhandlingsområdene i offentlig sektor etter. Organisasjonene brøt samtidig forhandlingene i kommunal sektor.
Full streik i offentlig sektor
Det har vært spekulert på hvorfor uenigheten i de statlige forhandlingene førte til full streik i hele offentlig sektor. I KS-området gikk LO, YS og Unio i streik samtidig med de ansatte i staten. 15 937 arbeidstakere i kommunal sektor ble tatt ut i første runde, og nye 9 716 ved første opptrapping.
I Oslo kommune fortsatte meklingen og forhandlingene om ny tariffavtale på tross av streiken i staten og resten av kommunene. Men 30. mai brøt Unio, YS og enkelte forbund innenfor LO-samarbeidet (FO, Musikernes Fellesorganisasjon og Skolenes Landsforbund) forhandlingene i Oslo og gikk i streik.
Fagforbundet i Oslo valgte ikke å streike. Forbundet tegnet en avtale med Oslo kommune som forbundet mente var fordelaktig. Den hadde også en klausul om at dersom oppgjøret i Staten ga en større økonomisk ramme, skulle rammen i Oslo-oppgjøret økes tilsvarende.
Fagforbundets avtale i Oslo
Fagforbundet presenterte avtalen slik på sine nettsider: «Det er gitt ett tillegg som gjelder fra 1. mai på minimum kr 10 750 på lønnstabellen, fra og med lønnstrinn 30, gis ett tillegg på 2,78 %. For de lavest lønte betyr dette ett tillegg på ca 3,5% I tillegg er det satt av 216 millioner til lokale forhandlinger. Dersom partene er enige om at tariffoppgjøret i Statens tariffområde har en høyere økonomisk ramme enn oppgjøret i Oslo kommune, vil det overskytende bli tillagt avsetningen til lokale forhandlinger.»
Streiken i offentlig sektor pågikk for fullt fram til 2. juni. Da hadde partene i staten vært i mekling gjennom hele natten, og arbeidsgiver, LO Stat og YS Stat aksepterte forslaget til ny tariffavtale. Unio forkastet forslaget og fortsatte streiken. Med en økonomisk ramme på rundt 4,1 prosent kom partene i staten, med unntak av Unio, til enighet.
I KS-området ble meklingen gjenopptatt noen dager senere. Den 5. juni kom partene til enighet om en økonomisk ramme tilsvarende det som var anbefalt i staten, på 4,1 prosent. Dagen etter var også streiken i Oslo løst.
Frivillig mekling for Unio
Den eneste organisasjonen som fortsatt streiket i offentlig sektor var Unio i det statlige forhandlingsområdet. Unio hadde inngått avtale både med KS og Oslo kommune, men sto uten særlig mulighet til å få til en forhandlingsløsning i staten etter at både LO Stat og YS Stat hadde blitt enig med arbeidsgiver. Etter frivillig mekling den 7. juni valgte Unio å akseptere at sluttbehandlingen av tariffrevisjonen 2012 ble lagt til en frivillig lønnsnemnd for endelig avgjørelse og samtidig å avslutte streiken. En lønnsnemndsløsning ga organisasjonen et skinn av håp, og mulighet til å slippe det fulle ansvaret for å avslutte streiken uten noe resultat. Men Rikslønnsnemnda ga intet. Unio fikk den samme tariffavtalen de andre organisasjonene hadde akseptert.
Unødvendig streik?
Hvorfor havnet nesten hele offentlig sektor i streik? Da streiken var over var det mange som mente den hadde vært unødvendig. Over 40 000 ansatte hadde vært i streik, og gevinsten så ut til å være noen få tusenlapper. Arbeidstakerorganisasjonene understreket at streiken hadde dreid seg om prinsipper, og mente ansvaret lå på arbeidsgiver. Leder i Fagforbundet, Jan Davidsen, mente det burde vært «ryddet opp» og at en streik dermed kunne vært unngått (Dagsavisen 07.06.12). Det samme ga LO-leder Roar Flåten uttrykk for (Romerikes Blad 13.06.12).
At staten havnet i konflikt skyltes trolig uenigheten om hvor stor lønnsveksten ville bli i frontfaget og en statlig forhandler som, enten på eget initiativ eller etter forståelse med finansdepartementet, holdt svært godt på pengesekken. Men hvorfor havnet kommunene i streik?
Det er god grunn til å tro at KS under forhandlingene og meklingen var tilbakeholdene med å love mer penger enn det staten signaliserte den ville gi. Arbeidstakerorganisasjonene behøvde likevel ikke ha gått i streik bare timer etter bruddet i staten. Akademikerne valgte en annen løsning. Organisasjonen tok ikke ut noen medlemmer i streik, og ble dermed sittende på gjerdet til konflikten var over.
Det er ikke uvanlig at partene i samme forhandlingsområde eller i andre forhandlingsområder trekker ut forhandlingene i påvente av at en konflikt skal bli løst. Slik holder man orden på rekkefølgen i forhandlingene. Et annet alternativ ville være at partene i KS-området gjorde som Fagforbundet i Oslo, som inngikk en avtale med klausul om å endre avtalen hvis oppgjøret i staten ble bedre enn ventet.
Begge disse løsningene var trolig et dårlig alternativ for arbeidstakersiden ved dette oppgjøret. Uenigheten i staten dreiet seg om den økonomiske rammen. Hvis organisasjonene i kommunesektoren hadde satt seg på gjerdet og ventet på at streiken i staten skulle finne en løsning, ville det lagt et enormt press på de streikende i statelig sektor. Medlemmene til LO Stat, YS Stat og Unio ville i realiteten måttet bære streikeansvaret for den løsningen som også ville gjelde i KS-oppgjøret og i Oslo kommune. Enda verre ville det vært for organisasjonene i staten hvis Fagforbundet, Unio og de andre hadde inngått en avtale med KS med samme ramme som i Oslo, selv om den hadde hatt en klausul om reforhandling ved et bedre oppgjør i staten.
Streik i kommunene er mer synlig
Streiketeknisk er det mye lettere å streike i kommunene. Yrkesgruppene her gjør streiken synlig i media. Det er lett å oppnå effekter av en streik i barnehager, skoler og blant søppeltømmere uten at man risikerer at staten griper inn med tvungen lønnsnemnd. Det var derfor all grunn for organisasjonene å ta ut streikende både i KS-området og i Oslo kommune for å bidra til å gi streikekonflikten tyngde. Det ville gjøre det lettere å tvinge fram en god løsning i staten.
En slik forklaring på at streiken ble så omfattende hviler på en antakelse om at partene ser en nær sammenheng mellom lønnsveksten i staten og kommunene. Denne sammenhengen gjør at det neppe er mulig å hindre slike storstreiker bare ved å endre på noen rutiner. Selv om en full streik i offentlig sektor ikke var noe arbeidstakerorganisasjonene ønsket, var det gode grunner til at den ble så stor.
Fafo-forsker Åsmund Arup Seip har laget en oppsummering av årets tariffoppgjør. Oppsummeringen kan du lese i sin helhet her