Den økonomiske situasjonen for konkurranseutsatte næringer var usikker ved inngangen til tariffoppgjøret i 2012. Mange av de europeiske landene var preget økonomisk krise, arbeidsløshet og stor statsgjeld. Usikkerhet rundt myntenheten Euro har ført til offentlige innstramminger og økt arbeidsløshet.
I Norge merket blant annet treforedlingsindustrien og aluminiumsprodusentene at eksportmarkedene ble svakere. Men store deler av norsk økonomi gikk godt. Regjeringen fryktet at det skulle oppstå en todeling av norsk økonomi, med en sviktende og svak eksportsektor og en sterk olje- og innenlandsk sektor.
Stoltenberg gikk derfor tidlig ut og ba partene om et «solidaritetsoppgjør» som i denne sammenhengen vil si så små lønnstillegg at industribedriftene ikke får svekket konkurransekraft.
Fafo-forsker Åsmund Arup Seip har laget en oppsummering av årets tariffoppgjør. Oppsummeringen kan du lese i sin helhet her
På LO Stats kartellkonferanse på Gol før jul 2011 gjentok han behovet for moderasjon, og understreket at et lønnsoppgjør som trygger arbeidsplassene var avhengig av organisasjoner som tok samfunnsansvar og hensyn til helheten i økonomien.
Da tariffoppgjøret startet i februar var dermed moderasjon ett av nøkkelordene som preget mediebildet selv om noen hadde markert et annet standpunkt: «Jeg kan ikke se at vi som forbund skal være mer moderate i dette oppgjøret enn tidligere», uttalte påtroppende leder av Norsk Sykepleierforbund, Eli Gunhild By til Klassekampen i november (10.11.11). «Men vi er selvfølgelig økonomisk ansvarlige vi også», understreket hun. Arbeidsgiverforeningen Spekter fryktet trolig nok en streikevår.
Forbundsvist hovedoppgjør
Vi kan regne starten på et tariffoppgjør til det tidspunktet da LO holder sitt representantskapsmøte og bestemmer hvilken oppgjørsform som skal brukes i forhandlingene i privat sektor. På representantskapsmøtet den 21. februar 2012 vedtok LO at tariffoppgjøret skulle gjennomføres som et forbundsvist oppgjør. Tariffoppgjøret 2012 var et hovedoppgjør der alle tema kan gjøres til gjenstand for forhandlinger om ny tariffavtale.
Spørsmålet om oppgjørsform dreier seg om hvilken forhandlingsstruktur partene i privat sektor skal velge i tariffrevisjonen. Med privat sektor menes i denne sammenheng LO- og YS-forbundene og tariffavtalene de har med arbeidsgiverorganisasjonene NHO og Virke. De to hovedformene er forbundsvist oppgjør og samordnet oppgjør. Ved forbundsvise oppgjør er det forbundene i LO og YS som forhandler med landsforeningene i NHO eller Virke. Ved samordnet oppgjør er det LO og YS som forhandler hele avtalekomplekset med NHO og Virke. Kombinasjoner av oppgjørsform kan forekomme.
Da vedtaket om å gjennomføre et forbundsvist oppgjør kom i februar, hadde partene både på arbeidsgiversiden og på arbeidstakersiden forberedt seg i lang tid på å få fram hvilke krav som skulle fremmes i oppgjøret. I et forbundsvist oppgjør er det vanlig at industrifagene i privat sektor forhandler først. I 2012 var det en målsetting å få til en ny felles tariffavtale for industrifagene i Verkstedoverenskomsten, Teknologi- og dataoverenskomsten, Nexansoverenskomsten og Tekooverenskomsten, som eies av Norsk Industri og Fellesforbundet. Gjennom å slå sammen disse avtalene ønsket partene å styrke frontfagets betydning i tariffrevisjonene. Frontfaget, som først og fremst har vært representert ved Verkstedoverenskomsten, skulle få en bredere basis i flere bransjer og virksomheter, og den nye Industrioverenskomsten skulle åpne for utvidelse av frontfaget og gi industrifagene økt legitimitet som frontfag. Partene mente dette var viktig for å sikre at vilkårene for konkurranseutsatt industri fortsatt skal legge normen for norsk inntektspolitikk.
Les også: Oppsummering av tariffoppgjøret 2012: Streik i stat og kommune