Fra og med denne datoen må alle virksomheter som tilbyr renholdstjenester søke om godkjenning fra Arbeidstilsynet. Dette gjelder også enkeltpersonsforetak, som bransjen er full av.

Virksomhetene må da legge fram en omfattende dokumentasjon av at de følger lover og regler. I tillegg må alle ansatte bære egne ID-kort.

Renholdsbransjen har i lang tid vært kilde til bekymringer og medieoppslag om grove tilfeller av sosial dumping.

Ansatte under press

Fafo undersøkte sist bransjen i rapporten Til renholdets pris, som ble publisert sommeren 2011.  Siden nevnte Fafo-rapport ble lansert, har renholdsbransjen gjennomgått store formelle endringer. Det bør derfor understrekes at rapportens tall og funn altså stammer fra tiden før vedtaket om allmenngjøring trådte i kraft.

Noen positive, nylige endringer til tross, kartlegger Fafo-rapporten en rekke bekymringsverdige forhold.

Renholdsbransjens ansatte:

• har høyt sykefravær og blir oftere uføretrygdede enn i andre bransjer
• er blant de mest utsatte for psykososiale arbeidsmiljøbelastninger og selvopplevde helseplager
• opplever generelt økende arbeidspress
• kan i konkurranseutsatte situasjoner arbeide under direkte, indirekte eller opplevd trussel om at de med et enkelt grep kan byttes ut med andre arbeidstakere dersom de ikke utfører arbeidet godt eller raskt nok
• har lav organiseringsgrad; rundt en tredjedel
• Har et synkende lønnsgjennomsnitt målt mot arbeidslivet for øvrig; anslagsvis 15 prosent har avtalt lavere lønn enn tariffavtalens bestemmelser
• arbeider ofte alene, og rapporterer oftere om dårligere forhold til ledere og kolleger enn andre arbeidstakere
• to av tre har innvandringsbakgrunn og utdanningsnivået er generelt lavt

25.000 ansatte

I 2008 besto bransjen av 25.000 sysselsatte delt på 18.000 årsverk. I 2010 fantes det 2862 aktive foretak. Mer enn 2000 av disse var enkeltpersonforetak.

For å starte et renholdsfirma kreves i utgangspunktet få investeringer. 85 prosent av kostnadene er knyttet til lønninger. Kravet om formell kompetanse har også vært lavt. Det samme gjelder kunnskaper om språk og fartstid i det norske arbeidslivet. Dette har positive sider, siden det gir enkel adkomst til arbeids- og bedriftsmarkedet, blant annet for nyankomne arbeidsinnvandrere. Samtidig bidrar dette til at bransjen og de ansatte befinner seg i utsatt terreng for useriøse aktører.

Det skal i nyere tid ha blitt stadig tøffere forhold i den mest useriøse delen av bransjen, med større innslag av økonomisk kriminalitet og menneskehandel.

Urolig bransje

Bransjen er dessuten preget av stor, intern uro. Rundt tre av fire nyetablerte foretak vil forsvinne i løpet av en femårsperiode. I løpet av to år, vil også rundt halvparten av de sysselsatte forsvinne ut av bransjen.

Dekningen av tariffavtaler må også anses for å være lav. Her finnes det ingen tallfesting, men rundt 60 prosent av de sysselsatte arbeider i en virksomhet som er en del av AFP-ordningen. Mange virksomheter bryter også de lovpålagte kravene om verneombud og AMU.

I tillegg er det store mørketall, siden mange arbeider svart i privatmarkedet. En spørreundersøkelse blant polske arbeidstakere i Oslo-området i 2010 avslørte at flertallet som arbeidet med renhold, arbeidet i private hjem, og da gjerne uregistrert. Et mindretall betaler skatt. Her har tallene imidlertid bedret seg målt mot en lignende undersøkelse i 2006.   

Ifølge myndighetene, er det vanskelig å skille klart mellom den useriøse og seriøse delen av bransjen. Store, seriøse firma mangler ofte kontroll over de mest perifere delene av kjeden de består av.

Effekter av anbud

Konkurransen om pris er intens i renholdsbransjen. Dette får en rekke utslag.

Lønn og arbeidsvilkår kan bli lette ofre. For den seriøse delen av bransjen, som følger tariffbestemmelsen, er det spesielt problematisk at de utkonkurreres av selskaper som underbyr sine ansatte.

I mange tilfeller går dette også på bekostningen av kvalitet. Aktører i det offentlige skal i størst grad være blant dem som kun ser på prislappen.

Private selskaper skal på sin side i større grad være opptatt av at de ved å kjøpe renholdstjenester eksternt, slipper å måtte forholde seg til de administrative kravene som egenansatte renholdere måtte medføre. Virksomheter i privat sektor kan derfor også være mer orienterte mot kvaliteten på tjenestene, framfor bare prislappen.

Et kort tilbakeblikk

Bekymringen for arbeidsforholdene i renholdsbransjen kan minst spores tilbake til 1976, da stortingsrepresentant Kjell Helland reiste temaet i en interpellasjon. Siden har flere NOU-er berørt temaet, blant annet i 1981 og 1993.

I 1993 ble godkjenningsordningen Ren Utvikling etablert, i samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Norsk Arbeidsmandsforbund sa imidlertid i protest opp denne avtalen våren 2011, men som nevnt ble intensjonen i avtalen videreført i en mer omfattende ordning som trår i kraft 1. september.

Fagbrev i renhold ble etablert i 1995. En nordisk rengjøringsnorm ble innført i 2000.

Fra og med 2007 økte medienes omtale av sosial dumping i bransjen voldsomt.

Ettårsdag for allmenngjøring

For renholdsbransjen, ble tariffavtalen allmenngjort med virkning fra 1. september 2011. Ingen virksomheter har siden hatt lov til å betale renholdere lavere lønn enn tariffavtalens bestemmelser.

Allmenngjøringen innebar også at solidaransvar trådte inn. Det siste året har altså oppdragsgiverne hatt plikt til å undersøke lønns- og arbeidsvilkårene også blant renholderne som de har leid inn via et annet firma.

Offentlige virksomheter har hatt krav om å sikre grunnleggende lønns- og arbeidsvilkår i kontraktene med underleverandører siden henholdsvis 2005 (staten) og 2008 (hele offentlig sektor).

Enkelte funn nevnt i artikkelen stammer fra sekundærkilder, men alle disse er sitert med kildehenvisning i rapportteksten.

• Tema: Allmenngjøring

Pekere

Den nye forskriften finner du på Lovdata.no. Arbeidstilsynet har også en egen faktaside om ordningen

I tillegg har selvsagt NHO Service og Norsk Arbeidsmandsforbund omtalt tematikken.