Fripoliser er nå
Ifølge Finans Norge rundet den totale verdien av alle norske fripoliser 221 milliarder denne sommeren. Kun 3,8 milliarder av disse er flyttet til en ordning for såkalt investeringsvalg.
Og det stopper ikke der. Fripolisene vil kunne vokse til 400 milliarder ettersom flere ytelsesordninger avvikles til fordel for innskuddspensjon eller hybridordninger.
Men hva skjer med disse «sparepengene» fram til du faktisk blir pensjonist – den dagen når fripolisene skal begynne å tikke inn på konto, livet ut?
Slik ståa er nå, risikerer framtidens pensjonister å oppdage at fripolisene deres har krympet i realverdi.
– For innehavere av fripoliser er det nå ennå mindre sannsynlighet at deres rettigheter vil reguleres opp og følge inflasjon eller lønnsvekst, forteller Fafo-forsker Jon M. Hippe.
Mer enn garantert rente?
Ifølge norsk lov skal livselskapene øke verdien av fripolisene etter en bestemt årlig rente, den såkalte beregningsrenten. Denne fastsettes av Finansdepartementet og ble i 2015 redusert til rekordlave 2 prosent.
Eldre fripoliser vil gjerne være bundet til renter på mellom 3 og 4 prosent.
– Rentegarantien var opprinnelig – på tross av sitt navn – en rabatt til arbeidsgiverne som betalte inn til en ordning for tjenestepensjon. Det ble rett og slett forutsatt en fremtidig avkastning for å nå den lovede pensjonsytelsen, forteller Hippe.
Når man slutter i en jobb og får en fripolise må selskapet som har fripolisen garantere denne fremtidige avkastning – og det bare for å nå den ytelse som er lovet.
 |
| FAFO-FORSKER Jon M. Hippe forsker på pensjon. I Norge har særlig pensjonsreformen og innføringen av innskuddspensjon kommet som store endringer det siste tiåret. |
Problemet som da oppstår er at det må være en avkastning utover garantien for at pensjonen skal reguleres opp (øke i verdi) og for eksempel følge inflasjonen eller lønnsveksten.
Om dette ikke skjer, vil altså pengene man til slutt får utbetalt være mindre verdt (svekket realverdi).
– Muligheten livselskapene har til å tilby avkastning over garantien, som opprinnelig var et poeng, er for tiden sterkt begrenset. Hvis det ikke er noen slik ekstra avkastning reduseres verdien av pensjonsløftet. Hva man faktisk sitter igjen med når man får sin pensjon utbetalt overrasker derfor mange, påpeker Hippe.
Tøffere krav – mens renta er lav
Oppsummert er det flere forhold som gjør det vanskelig å hindre at fripolisene på sikt vil bli mindre verdt. Forenklet sagt sirkler dette rundt to R-er: renter og reserver.
- Oppreservering: I Norge pågår allerede en såkalt oppreservering av fripolisene for et langt liv. Det innebærer at mer penger må inn på fripolisene fordi vi lever lengre. Dette skjer i et spleiselag mellom kundene og selskapene. Kravet krymper dermed rommet for både mulig ekstraavkastning for innehaverne og overskudd for leverandørene.
- Mer penger i sikkerhet: I tillegg medfører EUs såkalte Solvens II-direktiv (solvens betyr noe à la «betalingsdyktighet») i praksis krav om at livselskapene må ha mer egenkapital bak hver fripolise. Det reduserer leverandørenes evne til å ta risiko og avkastningen blir lavere.
- Lav rente: Rentenivået er for tiden lavt. Og det ser ut til å holde seg lavt i lang tid. Solvens-reglene vil da beregne svært høye kapitalkrav når de garantiene som er lovet er høye (fra 3 til 4 prosents rente). Det forutsettes i disse beregningene et lavt rentenivå i opp til 50 år framover.
Ingen konkurranse
Lave renter rammer kundene. Men selskapene som administrerer fripolisene – livselskapene – har altså flere bekymringer enn kun å måtte dekke dette minstemålet gjennom investeringer i fond, aksjer og eiendom.
– Sammenlignet med mange EU-land har det norske pensjon-markedet en rekke særtrekk som gjør at situasjonen blir særlig vanskelig. Dette gjelder særlig for fripolisene når disse skal tilpasses de nye kapitalkravene, oppsummerer Hippe.
Usikkerheten, oppreservering og presset på å bygge opp egenkapitalen har gjort at flere selskaper har stoppet mottaket av nye pensjonsavtaler. Dermed er det ikke lenger konkurranse i dette markedet.
– At noen leverandører ikke klare å oppfylle garantiene ville eventuelt ha historiske dimensjoner. Men svaret på hvordan det hele ender vet vi ikke ennå, påpeker Hippe.
Silver vakler
Verst har problemene rammet selskapet Silver – landets eneste livselskap som kun har spesialisert seg på fripoliser.
De har nå søkt Finansdepartementet om tillatelse til å kunne bryte fristen for å oppfylle økte kapitalkrav, en frist som egentlig er ved årsskiftet.
Om departementet sier nei kan Silver havne under offentlig administrasjon. 20 000 kunder og 8 milliarder kroner havner da i spill, ifølge Dagens Næringsliv som har fulgt saken tett.
Høyere pris på andre tjenester?
I Norge medfører de økte kapitalkravene på fripolisene dels at et selskap som Silver kan gå overende og kundene faktisk få redusert sine pensjonsytelser. Men også at de store leverandørene som DNB og Storebrand møter store utfordringer med å øke egenkapitalen bak disse produktene.
– Problemet er at dette indirekte kan øke prisene, og fortjenesten, på andre produkter som ytelsesbasert tjenestepensjon – eller personforsikring for den saks skyld, advarer pensjonsforskeren.
Jo større framtidige inntektsstrømmer de kan vise til jo mindre kapitalkrav, for å si det enkelt.
– Samtidig vil man forsøke å redusere risiko i kapitalen som er knyttet til fripoliser. I praksis vil det innebære at man søker å oppfylle rentegarantien med minst mulig aksjer. Dermed er sannsynligheten for meravkastning liten i årevis framover.
Hvorfor så stille?
Slike spørsmål er lite oppe i den allmenne politiske debatten. Innholdet til tross, for spørsmål om pensjonenes kroneverdi kan utløse sterke følelser, vektlegger Hippe.
Et aktuelt eksempel han viste til er den nylige debatten om trygdeoppgjøret der pensjonsutbetalingene fra folketrygden knapt fulgte prisveksten (Fra den såkalte G-reguleringen blir det trukket 0,75 prosent og da ble de ikke mye igjen til å gi realvekst).
– Det ga et lite hint om hva spørsmål om pensjonskronenes kjøpekraft kan utløse, forteller han.
Kan ta egen risiko med fripoliser med investeringsvalg
Eierne av fripoliser – de framtidige pensjonistene – kan under visse forutsetninger gå over til fripoliser med investeringsvalg, som det nylig ble åpnet for. Den enkelte vil da kunne ta større risiko – og i teorien kunne øke verdiene mer enn beregningsrenten tilsier – men har til gjengjeld ingen garantier for at dette faktisk skjer.
Beregningsrenten vil med andre ord ikke lenger gjelde som et minstemål på hvordan fripolisene skal økes i verdi. Man må derfor akseptere risikoen for å tape penger på dette valget. Skal det lønne seg vil man i realiteten måtte ha en del år igjen til pensjonsalder for å kunne ta mer risiko og oppnå en høyere avkastning over tid.
(Tilbake til toppen)
|