I perioden fra 2000 til 2007 søkte over 270.000 personer om varig uførepensjon. Et knapt flertall var kvinner, og andelen av kvinner som søkte, og fikk tilkjent, uføretrygd, var forholdsmessig den samme.
Blant de 4300 personene som oppfylte de strengere kriteriene for å få godkjent yrkesskader var imidlertid kvinneandelen kun 30 prosent.
Å få godkjent at skader eller sykdommer har utspring fra en arbeidsplass, kan gi tilgang til økt trygd eller andre ytelser og fordeler utover den ordinære uføretrygden. Det kan også gi grunnlag for utbetalinger av yrkesskadeforsikringer.
At menn oftere får «godkjent» yrkesskader og -sykdommer enn kvinner, og dermed kan stå sterkere rent økonomisk i en uføresituasjon, er altså et faktum. Årsakene til dette er imidlertid ikke nødvendigvis innlysende.
Skjevt system
Fafo-forskerne Roy A. Nielsen og Roland Mandal (nå Sintef) forsøker derfor i Fafo-rapporten Yrkesskader – mest for menn? å finne ut om årsakene er kulturelle, basert på en direkte eller indirekte form for kjønnsmessig diskriminering, eller om det skyldes naturlige årsaker – for eksempel ulike kjønnsbestemte egenskaper eller ulik helsemessig risiko i kvinne- og mannsdominerte yrker.
I korte trekk er det vanskelig å peke på én enkelt årsak. Problemet kan imidlertid ikke bortforklares: Dagens system skaper en form for diskriminering, ifølge forskerne.
Selv om en kvinne og en mann er like gamle, har samme utdanningsnivå, samme næringsbakgrunn og samme diagnose, «er sannsynligheten for å få tilkjent yrkesskadefordel gjennomgående lavere» for kvinner, konkluderer forskerne i rapporten.
Forskjellene mellom helse- og industriarbeidere tydeliggjør disse forskjellene.
Industri vs. helse
Litt mer enn en femtedel av alle ordinære uføre har bakgrunn i helse- og sosialsektoren, mens industrien står for omtrent en syvdel.
I kategorien for registrerte yrkesskadde er imidlertid andelene blitt speilvendt.
Industriarbeidere er altså, relativt sett, overrepresenterte i statistikken over personer med yrkesskadefordeler. Det forekommer riktignok reelt sett flere rene yrkesskader i industrien, men når det kommer til yrkessykdommer er dette uvisst.
Ubalansene mellom kjønnene kan imidlertid ikke bare tilskrives ulike sektorer. Også innad i industrien ser man en skjevfordeling: Uførheten knyttes i større grad til yrkesskader eller -sykdom hos menn.
Rundt en tredjedel av varig uføre personer med industribakgrunn er kvinner, men i kategorien for yrkesskadefordel utgjør disse drøyt en tiendedel.
Den samme tendensen viser seg også i helsesektoren og andre næringer.
Gammel mal
I likhet med flere tidligere utredninger, peker forskerne på at listen over yrkesskader og -sykdommer som godkjennes i hovedsak ble definert for 50 år siden, hvor for eksempel den ennå mannsdominerte industrien har fungert som mal.
Ordningen kan dermed sies å ha blitt utformet på mannlige arbeidstakeres premisser.
Blant diagnosene er det da også store ulikheter mellom kjønnene. Blant yrkesskadde er det 660 primærdiagnoser.
Overfor menn er rundt 560 ulike diagnoser brukt, mens tallet for kvinner er 330. Like mange diagnoser, 330, er kun brukt overfor menn, mens 100 diagnoser kun er brukt overfor kvinner.
Å innføre flere diagnoser som i større grad rammer kvinner ville derfor trolig minske kjønnsforskjellene når det gjelder yrkesskadefordel, men Fafo-rapportens forskere tror dette bare delvis ville utjevne kjønnsforskjellene.
En annen hypotese Fafo-rapporten lufter, men ikke har grunnlag for å konkludere med, er at leger har en annen praksis for diagnostisering av yrkesskader overfor kvinner enn menn.
I tillegg kan det også tenkes at kjønn statistisk sett påvirker hvordan man tanker på seg selv som pasient, og at det sitter lenger inne for en kvinne å få bekreftet diagnoser som kan gi yrkesskadefordeler.
Mangler søkertall
Fafos forskere hadde ikke tilgang til data som kunne vise den kjønnsmessige fordelingen blant søkerne om yrkesskadefordeler – kun tall over dem som fikk innvilget søknaden. Likevel tyder statistikken på at kvinner ikke får betydelig flere avslag, men at skjevheten skyldes få søkere i utgangspunktet.
En annen hypotese som luftes i Fafo-rapporten er at kvinner trolig har mindre grunn til å søke om dette framfor menn, siden kvinner ofte har færre pensjonspoeng i utgangspunktet, kanskje grunnet deltidsarbeid og/eller familieliv.
Ordningen vil da framstå mindre økonomisk gunstig, noe som kan virke demotiverende overfor mange potensielle kvinnelige søkere.