Nye krav fra EU krever nemlig at forsikringsselskapene som forvalter blant annet tjenestepensjoner må ha enn sterkere finansiell beskyttelse mot dårligere tider.

De norske selskapene må med andre ord danne en sterkere «buffer» som skal sikre at alle disse pensjon-ytelsene de en dag skal utbetales til det norske folk. De såkalte kapitalkravene innebærer at de må ha mer penger å tære på i vanskeligere tider.

Dette skal være på plass ved kommende nyttår.

Møter liten forståelse

For de fleste EU-land byr ikke de nye kravene i det såkalte Solvens II-direktivet på tilsvarende problemer som i Norge. Vi er på mange måter et unntak.

En rekke nasjonale særtrekk gjør at tilpasningen blir langt mer komplisert.

– Typisk nok skjønner man ofte ikke på kontinentet hva du snakker om når du beskriver det norske systemet for tjenestepensjon, sier Fafo-forsker Jon M. Hippe.

Særlig norske fripoliser står i sentrum for de særnorske problemene. Det er her det norske selskapet Silver sliter. Silver har spesialisert seg kun på fripoliser og står derfor overfor så høye krav til ny kapital at det er vanskelig å få nåværende eller nye eiere til å etterkomme kravet.

Selskapet kan bli satt under offentlig administrasjon.

• Les mer: 218 milliarders pensjon-formue truet av svekket avkastning

Fire særtrekk

Fafo-forskeren oppsummerer de norske særtrekkene som følgende:

• Flytteretten: Man kan fritt bytte forvalter av fripolisene.
• Årlig garanti (bundet rente): Livselskapene er forpliktet til (minst) å øke verdiene til fripolisene etter beregningsrenten, uansett markedssituasjon.
• Intet arbeidsgiveransvar: Arbeidsgiverne er i Norge fritatt for noe som helst ansvar for verdien av fripolisene etter at de har betalt inn de oppsparte pensjonsforpliktelsene (det vil si enten når du slutter i en jobb eller virksomheten bytter pensjonsordning). Alt det etterfølgende ansvaret ligger hos livselskapene – eventuelt i samspill med den enkelte arbeidstakers valg. I en del europeiske land har man en solidarisk risikofordeling mellom partene, organisert gjennom «kasser».
• Oppreservering for økt levealder: Samtidig som nye kapitalkrav i regi av EU er på vei, er de norske livselskapene i same periode pålagt å øke reservene for å tilpasse seg at vi lever lenger.
• Tjenestepensjoner er som hovedregel drevet i livsforsikring i Norge. I mange europeiske land er de samlet i pensjonskasser og lignende underlagt en egen tjenestepensjonsregulering. Disse har blant annet andre kapitalkrav enn dem livsforsikring nå møter.

I tillegg bidrar det at norske myndigheter praktiserer det nye solvensregelverket strengt, for eksempel ved krav til renteforutsetninger i beregning av kapitalkrav, til å gjøre den norske situasjonen spesiell.

Tradisjonelle årsaker

Den historiske årsaken til problemene er at tjenestepensjoner i Norge har vært bedriftsbaserte og i hovedsak vært forvaltet av livsforsikringsselskaper på vegne av arbeidsgiver. Fripolise-systemet er med andre ord i stor grad bygd på tradisjonell livsforsikring. Dermed rammes det av den nye reguleringen.

FAFO-FORSKER Jon M. Hippe forsker på pensjon – et felt som har sett en rekke nye reguleringer de siste årene – både nasjonalt og fra EU-hold.

Hovedregelen i Europa er at tjenestepensjoner ofte er drevet av partene i felleskap og ligger i pensjonskasser eller andre felles pensjonsinnretninger.

Disse er regulert av det såkalte tjenestepensjonsdirektivet (IORP) som ennå ikke står overfor nye kapitalkrav. Det kan skyldes sterk motstand fra pensjonskassene og partene i arbeidslivet i Europa og reguleringen ser ut til å være utsatt til 2019, eventuelt 2022. 

Enkelte land som har tjenestepensjoner i livsforsikringsselskaper har også laget særlige unntaksregler. I Sverige foreligger det et livsforslag som viderefører dette.

– Man kan altså si at reguleringen av tjenestepensjoner blir ulik i Norge ikke fordi reglene er forskjellige mellom land, men fordi systemet er utformet ulikt, forteller Hippe, og legger til:

– Typisk har det heller ikke vært noen vesentlig politisk debatt om dette i Norge. Det er kanskje fordi det blir et spørsmål om hva eierne av livselskaper skal stille opp med av egenkapital og ikke en debatt hvor arbeidstaker og arbeidsgiverorganisasjoner involverer seg.

Vekt på arbeidsgivers kostnader

Situasjonen i Norge er også særskilt problematisk fordi vi har regulert selve pensjonsproduktene annerledes enn i andre land.

Dette henger igjen sammen med det desentraliserte systemet hvor den enkelte arbeidsgiver har sine ordninger i et forsikringsselskap og hvor nettopp «flytterett» har blitt et sentralt virkemiddel for å sikre konkurranse.

Konkurranse har med andre ord vært et sentralt virkemiddel for å holde kostnader nede for arbeidsgiver.

Dermed følger også krav om at rentegarantien skal innfris hvert år. Og, når en fripolise er skilt ut, har som nevnt arbeidsgiver ikke lenger noen forpliktelse til å sikre reguleringen av denne. Det skal forsikringsselskapet alene gjøre.

– Dette produktsystemet har gode sider, men når det skal beregnes kapitalkrav slår disse hardt ut blant annet fordi arbeidsgiver ikke lenger kan fakturers, påpeker Hippe.

Mottrekk mulig – men vil vi benytte dem?

Norge har riktignok et nasjonalt handlingsrom. I motsetning til andre europeiske land har vi imidlertid ikke benyttet oss av dette i særlig grad så langt, forteller Hippe. Stortinget har allerede vedtatt den nye Solvens II reguleringen hvor tjenestepensjoner behandles som tradisjonell livsforsikring.

Like fullt: Pensjonskassene i Norge er fortsatt underlagt en annen regulering (IORP) med lavere kapitalkrav. Norske myndigheter kan eventuelt selv øke disse kravene i retning av Solvens II.

– Da vil en rekke pensjonskasser raskt møte behov for å bli tilført ny kapital. Dette vil treffe mange av de store norske bedriftene, påpeker Hippe.

Alternativt kan det legges opp til en «omkamp» om reguleringen av tjenestepensjoner i Norge. Disse kan underlegges tjenestepensjonsdirektivet. I tillegg kan man se på muligheter for å gjøre noe med produktreglene, for eksempelvalget mellom såkalt sluttgaranti og årlig garanti.

– Målet med en slik politisk omkamp må være å øke mulighetene for bedre avkastning for fripolisene. Samtidig må det understrekes at utsiktene til lave renter er en realitet. Det vil dermed uansett kreves økt kapital bak de rentegarantier som foreligger. Spørsmålet er selvsagt hvor mye kapital man trenger og om det er mulig å hente inn disse beløpene, forteller Hippe.

Han legger til:

– Mer radikale alternativ kan være å etablere et særlig fellesselskap for fripoliser, en egen ordning hvor også staten bidrar aktivt.

Barn av finanskrisa

Bakteppet for EU-reguleringen er finanskrisa i 2008. Under dette trykket knaket forføyningene i en rekke europeiske banker og finansinstitusjoner. Dermed ble borgernes sparepenger og pensjoner truet.

EU forsøker å hindre lignende trusler i framtiden gjennom å stramme til reguleringen av forsikringsselskaper og pensjonskasser. Konkret er det to direktiver: Solvens II-direktivet (se fakta) er implementert i norsk rett fra 2016.

Det foregår også en debatt om nye reguleringer av tjenestepensjoner og pensjonskasser det såkalte IORP II («Institutions for Occupational Retirement Provision»).

• Mer om fripoliser: 218 milliarders pensjon-formue truet av svekket avkastning
• Les også: Hva skjer med pensjonen når du skifter jobb?
• Les også: Jobbe til 72 år - og snart 75?
• Les også: Stup i «privat» førtidspensjonering
• Les også: En pensjonsreform mot alle odds
  

• ALT OM: Pensjon

Kilder: Regjeringen.no, Finanstilsynet.no, NAPF.co.uk