Ytterligere arbeid, parallelt med pensjonsutbetalingene, påvirker ikke alderspensjonen. Pensjonen reguleres imidlertid av eksterne forhold som gjennomsnittlig levealder og den norske lønnsveksten^[1].

Se Navs oversikt over levealderjustering av alderspensjon for en oversikt over hvordan dette fordeler seg for de ulike årskullene. 

Ordningen med minstepensjon fikk endret navn og innhold som følge av pensjonsreformen. Avløseren, slik ordningen ble nedfelt i folketrygdloven, heter garantipensjon. Ordet grunnpensjon er også benyttet i flere offisielle omtaler.

Målgruppe
Den statsfinansierte ordningen er rettet mot personer som i et visst antall år har vært medlem av Folketrygden, men som ikke har opparbeidet tilstrekkelig inntektspensjon.

Garantipensjon fungerer med andre ord som et nederste nivå som skal sikre at også personer som har hatt liten eller ingen tilstedeværelse på det norske arbeidsmarkedet får utbetalt pensjon.

De såkalte minstepensjonistene har vært en hyppig omtalt gruppe, gjerne brukt som eksempel på personer som har svakest økonomiske kår i det norske samfunnet.

• Les også: Minstepensjonister: Nesten ni av ti kvinner

Plattform: 2 G
Grunnsatsen, dersom man har hatt minst 40 års botid i Norge, er på 1 G (2017–18: rundt 93 000 kroner). I tillegg har man rett på et særtillegg/pensjonstillegg som utregnes etter de samme prinsippene (trygdetid). Dette utgjør ytterligere 1 G. Enslige (se nedenfor) vil dermed kunne ha en minstepensjon på 2 G.

I likhet med den øvrige alderspensjonen, er også garantipensjonen gjort fleksibel for personer mellom 62 og 67 år. Beløpet på årlige utbetalinger vil med andre ord kunne økes ved å ta pensjonen ut sent i denne perioden. 

I tillegg justeres beløpet ut fra sivilstand. Enslige får full pensjon, mens gifte eller samboende blir trukket noe, avhengig av partners inntektsnivå/arbeidsmarkedsstatu (les mer på Nav.no).

Krymper ved inntekt
2010-innføringen av et delvis fratrekk hadde som hensikt å fjerne den såkalte minstepensjonsfella.

Tidligere var nemlig reglene slik at beløpet som ble trukket fra minstepensjonen var tilsvarende den opptjeningen du hadde for inntektspensjonen. Sikret du deg 100 pensjonskroner gjennom arbeid, ble 100 kroner trukket fra i minstepensjonen.

Personer som hadde en viss inntjening kunne med andre ord ende opp med samme pensjonsnivå som personer uten noen inntjening overhodet. I et rent pensjonsperspektiv, ville du da først tjene på å arbeide i det øyeblikk inntektspensjonen vokste seg større enn minstepensjonen.

Rent teknisk fungerer også dagens ordning etter prinsippet om at opptjening til inntektspensjon fører til fratrekk i garantipensjonen. Men fratrekket er nå senket fra 100 prosent til 80 prosent. Med andre ord vil den fremtidige pensjonsutbetalingen øke med 20 prosent av pensjonsinntjeningen.

For personer som ikke har særegne, gjerne bransjespesifikke pensjonsordninger (for eksempel AFP), er inntektspensjon den sentrale ordningen for å komme over minstemålet som garantipensjonen utgjør. 

Dette skjer gjennom å ha en lang yrkeskarriere med et visst lønnsnivå.

Utregningen til denne er komplisert. De ytre rammene er imidlertid opptjeningen til inntektspensjon gjennom arbeid utført fra 13 til 75 års alder. For personer født før 1997, en gruppe man kan anta utgjør majoriteten av dagens pensjonister, gjelder imidlertid fremdeles den tidligere nedre grensen på 17 år.

Folketrygdloven definerer hva som er såkalt pensjonsgivende inntekt. Ved siden av regulær inntekt fra arbeid, vil også ytelser som gis gjennom midlertidig fravær fra arbeidsmarkedet (dagpenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger og lignende) regnes med. 18,1 prosent av denne inntekten (dersom man tjener under 7,1 G) overføres til «sparekassen», den såkalte pensjonsbeholdningen.  

Andre parallelle pensjonsordninger vil kunne øke den totale pensjonsbeholdningen. 

Som navnet tilsier, er obligatorisk tjenestepensjon (OTP) grunnmodellen for kollektive pensjonsordninger i private foretak. Dersom private virksomheter av en viss størrelse^[2] ikke har avtalt andre godkjente pensjonsordninger, skal dette være på plass.

Statlige og kommunale foretak er i all hovedsak unntatt loven, siden de følger andre ordninger og regelverk.

Definert ved lov
Lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven) trådte i kraft i 2006 som en del av pensjonsreformen. Den erstattet ordningen for tjenestepensjon etter skatteloven (TPES).

Lovens fremste mål er å sikre at privatdrevne foretak har en pensjonsordning for sine ansatte. Loven regulerer også strengt hvilke andre pensjonsordninger som kan godtas som alternativer.

Foretakene har adgang til inntektsfradrag for en del av kostnadene knyttet til OTP-ordningen.

Innskudd eller ytelse – eller «den tredje vei»
Fram til 2014 har valget stått mellom to ulike OTP-ordninger, regulert av to separate lover (se «Pekere» nederst i artikkelen). :

• Innskuddspensjon: Trinnvis oppbygging av egen kapital («sparing»)
• Ytelsespensjon/Foretakspensjon: gir en fastsatt pensjonsutbetaling («garanti») ut fra lønnsnivået man har ved avgang fra arbeidslivet

Adgangen til ytelsespensjon ble foreslått fjernet av banklovkommisjonen. Dette skjedde ikke, men et kompromiss ble lanseringen av «den tredje vei» med virkning fra 1. januar 2014^[3]:

• Hybrid-pensjon: et nytt alternativ som er en form for kombinasjon av de to opprinnelige alternativene – referert til som ny tjenestepensjon.
  Les mer: Nye tjenestepensjoner fra 2014
  

Etter visse regler kan virksomhetene flytte de ansatte mellom de tre ulike ordningene, men ikke nødvendigvis uten å gi de ansatte et selvstendig valg. Man kan også ha ulike ansatte på ulike ordninger internt i en virksomhet, men hver enkelt ansatt kan kun være medlem i én ordning om gangen.

Dersom foretaket opererer etter innskuddspensjonsloven, skal de kontinuerlig overføre minst 2 prosent av hver enkelt ansatts lønn til sparekassa for alderspensjon. Ved minst 20 prosent uførhet frafaller dette kravet.

I tillegg til foretakets innskudd, kan det kreves at arbeidstakeren selv bidrar med ytterligere innbetalinger.

Nivået på pensjonsutbetalingene er ikke definert på forhånd, men vil styres fullt og helt av avkastningen på pengene som har blitt satt av fram til pensjonsavgang. Arbeidstakeren bærer denne risikoen på egen hånd.

For ytelsesbasert pensjon er loven noe mer kronglete. For å få full opptjening er det imidlertid krav om at man oppfyller pensjonsplanen. Viktigst er at man da har en viss tjenestetid.

Arbeidsgiveren betaler inn en premie for at en tredjepart (livselskap eller pensjonskasse) skal garantere en årlig pensjonsutbetaling. Utgiften gir rett til skattefradrag. All risiko for avkastning og levealderjustering som påvirker pengebeholdningen negativt ligger på denne tredjepartens skuldre – ikke arbeidstakerens.

Pensjonen er et tilskudd til folketrygd. Sammen skal dette beløpet utgjøre en viss prosentsats av sluttlønna – som regel 66 prosent. Det er riktignok satt en øvre grense på 12 ganger grunnbeløpet (1 G) i folketrygda. Foretaket skal ha tegnet forsikring som fritar dem for innbetalinger ved uførhet hos de ansatte.

Siden lønnsnivået ved avgang er styrende for alle påfølgende pensjonsutbetalinger, vil økninger i lønnsnivået underveis i arbeidsforholdet påvirke all tidligere pensjonssparing («lineær opptjening»). De ansvarlige må dermed dekke inn et eventuelt sprik som oppstår for alle tidligere pensjonspliktige år.

Ytelsespensjon er en såkalt nettoordning. Dette innebærer at den ikke rokkes ved dersom det forekommer endringer i arbeidstakerens andre pensjonsordninger.

Selv om ytelsesbasert pensjon er den mest utbredte varianten av foretakspensjoner, er det kun rundt 300.000 arbeidstakere som faller inn under denne ordningen.

Fra 1. januar kunne foretak inngå en ny form for pensjonsordning. Denne har som nevnt egenskaper fra begge de to opprinnelige alternativene, inkludert at den finansielle risikoen mellom arbeidsgiver og  arbeidstaker fordeles mer jevnbyrdig.

Finansdepartementet oppsummerer (PDF) den nye ordningen slik:

• Arbeidsgiver betaler innskudd inn på en pensjonsbeholdning
• Arbeidstaker har risiko for avkastningen, men arbeidsgiver kan ta ansvaret for at pensjonsbeholdningen oppjusteres med lønnsvekst
• Nivå på pensjonsutbetalinger er ikke kjent før uttak
• Etter uttak er pensjonsutbetalinger som hovedregel garantert, som i foretakspensjon

Fafo-forsker Geir Veland har oppsummert den nye ordningen i en egen artikkel: Snart slutt på ytelsespensjon i privat sektor

Avtalefestet pensjon (AFP) er en kollektiv pensjonsordning. Det er krav om en viss tids yrkesdeltakelse i AFP-virksomheter over en viss stillingsprosent og/eller over et visst inntjeningsnivå. Dette varierer noe mellom privat, statlig og kommunal sektor.

Utbetalingene justeres etter befolkningens levealder.

Fra industrien til «alle»
Opprinnelig var ordningen ment som et tiltak for å hjelpe industriarbeidere som av helsemessige årsaker hadde behov for å førtidspensjonere seg etter en røff arbeidskarriere.

Siden har den blitt mer utbredt og delt seg i to:

• I privat sektor har den endt opp som en livsvarig ordning. Med andre fortsetter utbetalingene også etter den formelle pensjonsalderen på 66 år som tidligere var den øvre grensen – livet ut.
• I offentlig sektor har den holdt seg som en ordning for førtidspensjonering. AFP-utbetalinger vil derfor kun skje i årene fra og med 62 års alder og opp til fylte 67 år. Andre pensjonsordninger overtar deretter. MEN: I mars 2018 ble partene enige om å gjøre den til en livsvarig ordning (påslagsordning), med innfasing fra 2020 for personer født 1963 eller senere (se boks under andre trinn, del 2).
  

Rundt 80 prosent av arbeidstakerne i aktuell alder – 100 prosent av offentlig ansatte og 40 prosent i privat sektor – arbeider i en virksomhet med AFP-avtale.

Partenes oppfinnelse
AFP-ordningen er et av de mest håndfaste resultatene av trepartssamarbeidet i Norge. Med andre ord er den knyttet til tariffavtaler som har kommet i stand mellom representanter for arbeidsgiverne og arbeidstakerne.

Denne frivilligheten innebærer at kun ansatte i virksomheter som er bundet til tariffavtaler hvor AFP er en avtalt bestanddel har tilgang til denne pensjonsordningen.

Staten har riktignok også hatt en hånd på rattet, gjennom lovgivningen som regulerer AFP-ordningens forhold til pensjonssystemet for øvrig og selvsagt ved å bidra med en tredjedel av virksomhetenes AFP-utgifter.

AFP i privat sektor
Selv om AFP i det private langt på vei står på egne ben som en fullverdig pensjonsordning, kombineres den med uttak av hel eller delvis alderspensjon fra folketrygda. Begge ordningene må tas ut likt.

De ytre grensene for uttak er fra fylte 62 til fylte 70 år. Ordningen er levealderjustert. Som med alderspensjonen, vil utbetalingene livet ut bli høyere dess senere i dette tidsspennet du søker om uttak.

AFP-ordningen har ingen form for gradering. Enten har du tjent deg opp til fulle rettigheter eller ingen. Det er ellers en rekke forutsetninger og krav knyttet til den enkeltes tilgang til AFP:

• Helt grunnleggende er som nevnt at virksomheten du jobber i er tilknyttet en tariffavtale hvor AFP er forankret.
• Du skal ha hatt hovedinntekt som følge av minst 20 prosents jobb i en AFP-bedrift i syv av de ni siste årene før du fyller 62 år. Her er det riktignok gjort unntak for enkelte årsklasser.^[4]
• I utgangspunktet kan du ikke «ta med deg» slik ansiennitet fra den offentlige AFP-ordningen.
• På pensjoneringstidspunktet må du ha en årsinntekt som er større enn 1 G.
• Du kan ikke ha tatt ut uførepensjon.
• Du kan i utgangspunktet heller ikke fra 59- til 62-årsalderen ha mottatt enkelte ytelser uten arbeidsplikt dersom disse har oversteget 1,5 G årlig.
• Se AFP.no for en rekke andre inntektssensitive vilkår.
  

For alle ansatte innen stat og kommuner heter rett og slett pensjonen offentlig tjenestepensjon. Noen få private yrkesgrupper får av særskilte årsaker også offentlig tjenestepensjon (se: særskilte pensjonsformer).

Dersom man har rett til pensjonsytelser fra flere ulike ordninger, skal dette samordnes.

Offentlig tjenestepensjon er et supplement til ytelsene man får gjennom folketrygda.

Merk at mange slitsomme yrker i det offentlige har avtalt særaldersgrenser – det vil si at man kan pensjonere seg med fulle rettigheter tidligere enn den vanlige øverste aldersgrensa (70 år). For eksempel har ambulansesjåfører 60 år, politifolk 57 år og hjelpepleiere 65 år. En gjennomgang av systemet er varslet av partene, så her kan det komme større endringer.

Statsansatte og en stor andel av ansatte innen undervisnings- og forskningsstanden er tilknyttet Statens pensjonskasse. Denne er regulert i en egen lov (se Pekere).

Alderspensjonen fra Statens pensjonskasse kan tas ut fra fylte 67 år. Siden tjenestepensjonen samordnes med folketrygden, må du samtidig søke om uttak av alderspensjonen fra folketrygda.

Som følge av pensjonsreformen ble det i 2011 innført endringer knyttet til levealdersjustering, (lønnsvekst-)regulering, tilpasninger i samordningsloven og individuell garanti^[5]. Ulike aldersklasser (født før/årene i mellom 1943, 1953, 1958) vil komme inn under egne overgangsregler også her.

Det er krav om minst fem års tjenestetid over en viss prosentsats for å kunne bli medlem av pensjonskassa. 2 prosent av arbeidstakernes pensjonsgivende inntekt skal i utgangspunktet betales inn til pensjonskassa.

Lov om Statens pensjonskasse har fungert som retningsgivende mal også for pensjonsordningene i kommunal og fylkeskommunal sektor. Også her kombineres tjenestepensjonen med alderspensjon fra folketrygda.

I kommunal sektor er ikke pensjonsordningene lovpålagt, men har blitt forankret gjennom tariffavtale-systemet. I praksis er alle kommunalt ansatte dekket av en pensjonsordning på denne måten.

Hver enkelt kommune og fylke har det administrative ansvaret for pensjonsforpliktelsene. Enkelte har da også derfor opprettet egne pensjonskasser. De fleste velger imidlertid å knytte seg opp til et eksternt forsikringsselskap. Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er her et vanlig valg.

I offentlig sektor er AFP som nevnt kun en ordning for førtidspensjonering. Med andre ord kan man som offentlig ansatt ty til ordningen når man er mellom 62 og 67 år, før den ordinære tjenestepensjonen så overtar.

Det er noe ulike AFP-vilkår i kommunal og statlig sektor.^[6]

NB: Varslet endring fra 2020: For dem født etter 1963, vil AFP bli en livsvarig (påslags)ordning. Se boks tre bolker opp.

Staten administrerer direkte eller indirekte også enkelte ordninger for spesielle yrker eller livssituasjoner.

• Barnepensjon: for ikke-myndige ved foreldres død.
• Krigspensjon: kompensasjon for eventuelt arbeidstap som følge av skader fra andre verdenskrig.
• Etterlattepensjon: ytelse til gjenlevende ektefelle etter bestemte regler
• I tillegg finnes det egne pensjonsordninger for sykepleiere, skogsarbeidere, fiskere og sjømenn.

Se Regjeringen.no for listen over særskilte pensjoner med lenker til mer informasjon om de ulike ordningene.

Hver enkelt står fritt i å inngå egne pensjonsavtaler i tillegg til de han/hun er del av fra før. Dette kan både være rettet mot alders- og uførepensjon. Man kan velge mellom det som kalles en innskuddspensjonsavtale eller en pensjonsforsikringsavtale.

Eksempelvis for selvstendig næringsdrivende kan dette være en nødvendighet.

Slike individuelle ordninger kan også oppstå automatisk ved at man forlater en arbeidsplass hvor man har foretatt innskudd til en pensjonsordning, eller at det i denne avtalen har kommet store endringer. Man får da med seg det som kalles fripoliser. Ordningene for dette kommer i enkelte varianter, så som pensjonskapitalbevis og fortsettelsesforsikring^[7].

Minpensjon.no nevner også:

• Livrenter: individuelle pensjonsordninger som er regulert i skatteforskriften.
• Individuell kapitalforsikring: pensjon hvor du kan få alt som engangsutbetaling.
• Individuell pensjonsordning (IPS): pensjonssparing med skattefordel, men hvor selve uttaket skattes som inntekt.

Reguleringen og skatteleggingen av individuelle pensjonsordninger har vært et tema for en rekke lov- og regelendringer de siste tiårene. Innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i 2006 førte blant annet til at såkalte IPA-kontrakter (Individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven) ble byttet ut.

Fra 1. november 2017 ble det innført nye regler for IPS-ordningen, med et årlig tak på 40 000 kroner. Les mer på Regjeringen.no: Ny ordning for skattefavorisert individuell sparing til pensjon.

Til toppen