Både andelen virksomheter med en seniorpolitikk og med ett eller flere slike seniortiltak har økt jevnt og trutt siden 2001, ifølge en surveyundersøkelse som Fafo-forsker Tove Midtsundstad presenterer i rapporten Voksende seniorengasjement i norsk arbeidsliv.
Å ha en seniorpolitikk vil si at virksomheten har som mål å beholde og utvikle ansatte som nærmer seg, eller er i pensjonsalderen. – og har konkrete tiltak for å oppnå dette.
Virksomheters seniortiltak kan være alt fra ordninger som letter fysiske påkjenninger eller bidrar til påfyll av kompetanse, til lokkemidler som høyere lønn og/eller ekstra fridager for dem som binder seg til å stå lenger i jobben.
– Drøyt to av tre virksomheter med ti eller flere ansatte hadde i 2013 innført en seniorpolitikk. Disse sysselsetter nesten 90 prosent av arbeidstakerne. Særlig i privat sektor har veksten vært betydelig. Andelen med de typiske seniorpolitiske tiltakene, har også økt, oppsummerer hun.
Ikke bare snakk
I rapporten analyseres også endringer fra 2005 til 2013 i lederes vurdering av egen virksomhets ansvar for henholdsvis å forebygge tidligpensjonering og å rekruttere og integrere seniorer.
Halvparten av lederne ga i 2013 uttrykk for at deres virksomhet hadde et «stort ansvar» for å bidra til redusert tidligpensjonering, og en fjerdedel mente at de hadde et ansvar for å bidra til økt rekruttering av eldre.
Det er om lag de samme andelene som i 2005.
– Med andre ord synes det å ha vært en større handlings- enn holdningsendring de siste åtte årene. Og at man faktisk forsøker å gjøre noe konkret er jo tross alt det viktigste, påpeker Midtsundstad.
Strengere senior-krav
 |
| ANDELEN VIRKSOMHETER hvor leder mener at virksomheten har et stort ansvar for å bidra på seniorpolitiske områder. (klikk for full størrelse) |
Utviklingen av seniorpolitikk i norsk arbeidsliv er av relativt ny dato. Målet om å heve den forventede pensjoneringsalderen, og senere bidra til flere år i yrkesaktivitet år etter 50 år står sentralt.
Dette er formulert i delmål 3 i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen).
Selv om dette målet allerede var nedfelt i avtalen fra 2001, var det først fra 2006 at IA-virksomhetene ble forpliktet til å følge det opp. Før 2006 var det opp til den enkelte virksomheten, om de ønsket å satse på seniorpolitikk.
– Denne endringen er trolig en medvirkende årsak til at langt flere private bedrifter nå har kommet på banen, og har etablert en seniorpolitikk i sin virksomhet, sier Midtsundstad.
Offentlig best, rekrutt-enkle verst
Utbredelsen av seniorpolitikk varierer sterkt mellom sektorer og bransjer. Andelen engasjerte virksomheter i offentlig sektor har vært stabilt høyt lenge. Annerledes er det med virksomheter innen varehandel, hotell/restaurant og transport og lagring. Her er andelen som oppgir å ha en seniorpolitikk fremdeles lav.
 |
| ANDEL VIRKSOMHETER i ulike bransjer/næringer i utvalget som hadde en senior-/livsfasepolitikk i 2013. (klikk for full størrelse) |
Ifølge Midtsundstads tidligere analyser har virksomhetens arbeidskraftsbehov (på kort sikt) og rekrutteringssituasjonen betydning for seniorengasjementet.
Det samme har ledelsens holdninger og virksomhetens økonomi. Type arbeid som utføres og arbeidets organisering kan også spille inn.
– Har man problemer med å rekruttere kompetent arbeidskraft, bidrar det til et ønske om å beholde de ansatte man alt har. På den annen side, vil bransjer med rik tilgang til for eksempel utenlandsk arbeidskraft kunne bli mindre engasjert i å gjøre en innsats for å utvikle og holde på seniorene, påpeker hun.
Men ustabilt over tid
Samtidig med at andelen virksomheter med seniorpolitikk har økt, har det skjedd betydelig forskyvninger i seniorengasjementet over tid. Disse forskjellene framkommer ikke når man sammenligner svar fra ulike virksomhetsutvalg.
 |
BEGRUNNELSER virksomhetene oppgir for å endre eller avvikle seniorpolitiske tiltak og ordninger.
(klikk for full størrelse) |
I rapporten følges derfor 400 virksomheter over en treårsperiode fra 2010 og 2013. Analyse av disse dataene viser, i avrundede tall, at:
- 2 av 5 av disse hadde avviklet eller endret ett eller flere av sine seniortiltak fra 2010 til 2013
- I overkant av 1 av 5 (22 prosent) av disse virksomhetene som var uten seniortiltak i 2010, hadde etablert slike i 2013
– Jeg ble veldig overrasket over at endringene var så store. Undersøkelsen viser imidlertid at hovedårsaken til at seniorpolitikken justeres, og tiltak avvikles og endres er økonomi. Tiltakene oppleves å ha blitt for dyre. I tillegg oppgir en del ledere at de er usikre på om tiltakene faktisk bidrar til at flere jobber lenger, påpeker Midtsundstad.
Dette bekrefter for øvrig at funn fra tidligere case-studier gjenfinnes mer allment i det norske arbeidslivet (se pekere).
Ingen eureka-løsning
Selv om hun mener det er uheldig, er altså ikke Midtsundstad overrasket over at økonomi ser ut til å være en så sterk beveggrunn for at seniortiltak avvikles.
De observerte endringene i seniorpolitikk og tiltaksstruktur er likevel ikke nødvendigvis et problem, ifølge Fafo-forskeren.
– Seniorpolitikk er et forholdsvis nytt område i Norge. Derfor må vi nesten forvente en periode med prøving og feiling. Det finnes da også ennå lite forskning på feltet – og man vet lite om hvilke tiltak som kan fungere for hvem, hvor, hvordan og hvorfor, forteller hun.
Det gjør det også vanskelig å gi virksomhetene konkrete tips og vink om hva de bør gjøre. Uansett, bør de ikke kopiere andres seniorpolitikk og tiltak før de vet om de virker, ifølge Midtsundstad. Det er dessuten lite som tyder på at samme type tiltak har samme effekt uavhengig av bransje, type arbeidskraft og organisering.
I et pågående forskningsrådsprosjekt, som Midtsundstad leder, prøver man for øvrig å finne ut mer om de faktiske effektene på tidligpensjonering og yrkesdeltakelse av ulike seniortiltak og – ordninger for ulike bransjer og grupper.
– Hver enkelt virksomhet må selv finne ut hvor skoen trykker. Man bør også etterstrebe at seniorpolitikk er en del av et helhetlig HMS-arbeid, slik at man ikke bare ser eldre arbeidstakere med «seniorbriller», råder hun.
Mer i lønn – økt kompetanse
Fafo-forskeren har også spurt lederne om hvordan de tror deres virksomhet blir påvirket av en utvikling hvor arbeidsstokken i snitt blir fem år eldre enn den er i dag.
Det store flertallet av norske ledere antar at situasjonen vil bli omtrent den samme, ifølge spørreundersøkelsen.
Forventingene til dem som mener en slik «aldring» vil skape endringer, kan imidlertid sammenfattes slik: Virksomhetenes kompetanse øker, men det gjør også arbeidskraftkostnadene; sykefraværet antas dessuten å bli høyere – samtidig som bruken av ny teknologi vil avta og produktiviteten gå noe ned.
I avrundede tall:
- Kostnader: 3 av 5 mener «fem års aldring» av arbeidsstokken vil medføre økte arbeidskraftkostnader. Flertallet mener riktignok at økningen vil være «moderat».
- Teknologi: 1 av 4 tror en slik aldring vil bidra til redusert bruk av ny teknologi.
- Sykefravær: 1 av 5 tror dette vil øke.
- Produktivitet: 1 av 5 at det ville føre til redusert produktivitet.
- Kompetanse: 2 av 5 tror virksomhetens kompetanse øker.
- Profitt/finansiell bærekraft: 1 av 10 tror denne vil bli redusert.
- Opprykk/forfremmelser: 1 av 20 tror de ansatte vil få reduserte muligheter.
Hvorfor en «seniorpolitikk»?
Årsakene til at seniorpolitikk har stått såpass høyt på agendaen siden 2001 er sammensatte.
- For det første medfører store samfunnsendringer at flere både kan og bør stå lengre i jobb. Vi blir i snitt friskere og lever flere år enn før. Gjennomsnittsalderen øker.
- Statens pensjonsutgifter vil kunne økte betraktelig dersom ikke den reelle pensjoneringsalderen også øker.
- For det andre vil spriket mellom andelen seniorer og andelen yngre arbeidstakere i arbeidsmarkedet minske. Mangelen på «ny» arbeidskraft vil i mange bransjer da gjøre det nødvendig å holde på eldre lenger. Kompetansen de har opparbeidet seg vil også være verdifull å beholde.
- I tillegg kommer mer subjektive forhold, som at mange (men ikke alle) seniorers helse og livskvalitet henger sammen med arbeidet og det å bli verdsatt for sine evner og kunnskaper. Det kan derfor være helseforebyggende at flere er aktive i arbeidslivet lenger.
Pensjonsreformen, IA-avtalen så vel som regjeringens perspektivmeldinger peker derfor på at vi må jobbe lengre.
Pekere
Aktuelle Fafo-rapporter: