Det første spørsmålet som dukker opp i diskusjonen om den norske fattigdommen er om fattigdomsbegrepet i det hele tatt er egnet i den norske velferdsstaten. Mange vi svare «nei» på dette spørsmålet. Det å være fattig assosieres som regel med sult, mangel på hus og håpløshet. Altså situasjoner som er temmelig sjeldne i Norge.
Hva er barnefattigdom i Norge?
I Norge som i de fleste andre vestlige land, brukes fattigdomsbegrepet for å betegne en situasjon der noen har så lite økonomiske ressurser at det er vanskelig eller umulig å delta i samfunnet på lik linje med andre.
Fattigdom forstått på denne måten er et relativt fenomen, og en slik forståelse må ses som uttrykk for et politisk ideal om at ingen personer, familier eller grupper bør være avskåret fra deltakelse i samfunnet.
Etter at fattigdomsbegrepet var fraværende i norsk politikk og offentlighet i lang tid, fikk begrepet nytt fotfeste på begynnelsen av 2000-tallet. Både Bondevik- og Stoltenberg-regjeringene har hatt bekjempelse av fattigdom som et viktig sosialpolitisk mål og de har lagt fram handlingsplaner og tiltakspakker for å bekjempe fattigdom.
De siste ti–femten årene har andelen fattige voksne i befolkningen holdt seg forholdsvis stabil, mens andelen fattige barn har økt betydelig.
Følgende tall fra Statistisk sentralbyrå illustrerer dette:
• 1996–1998: 9 prosent av befolkningen hadde inntekt under 60 prosent av medianinntekten
• 2007–2009: 8 prosent av befolkningen hadde inntekt under 60 prosent av medianinntekten
• Barn under 17 år: 4 prosent i 1996–1998 og 8 prosent i 2007–2009
(Kilde: Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2011. SSB-rapport 8/2012.)
Medianinntekt er det inntektsbeløpet som deler en gruppe i to like store halvdeler.
Mange av dem som er fattige over en del år er personer det er vanskelig å integrere i arbeidslivet, for eksempel innvandrerkvinner med bakgrunn fra ikke-vestlige land.
Særlig nyankomne innvandrerne sliter med fattigdommen, og mange av disse står langt fra arbeidsmarkedet. Dette er en viktig forklaring på hvorfor fattigdommen ikke har gått ned selv om de økonomiske konjunkturene har vært gode siden begynnelsen av 2000-tallet.
Hvordan måle fattigdom?
Det er nesten ingen vestlige land som har fastsatt offisielle fattigdomsgrenser.
 |
| ANDEL personer under 18 år i risikosonen for fattigdom (inntekt under 60 av nasjonal medianinntekt). 2011. Kilde: Eurostats nettside. (Klikk for full størrelse.) |
I statistisk sammenheng benyttes ulike lavinntektsmål for å illustrere situasjonen, men hvor lite penger kan man i tilfelle ha uten å være fattig og hvor lenge kan leve på så lite penger?
Er det bedre å måle fattigdom ved å se på de konkrete levekårene i en familie? Hvilke levekårsmangler er i tilfelle de viktigste? Og hvem skal bestemme hva man skal mangle for å bli kalt fattig?
De fleste land måler fattigdom ved å ta utgangspunkt i medianinntekten.
Flere internasjonale organisasjoner offentliggjør oversikter over fattigdom og barnefattigdom. OECD og EU er de vanligste kildene, og de benytter litt ulike fattigdomsmål.
Mens OECDs oversikter som regel setter fattigdomsgrensen ved 50 prosent av medianinntekt, har EU oversikter over andelen av befolkningen med inntekter under 60 prosent av medianinntekten. Dette kalles imidlertid ikke en fattigdomsgrense, men en grense for «risiko for fattigdom».
I tillegg beregnes stordriftsfordelene noe ulikt i de to organisasjonene. Uansett hvilket fattigdomsmål som benyttes vil Norge ligge helt på bunnen i fordelingen sammen med de andre nordiske landene.
 |
|
ANDEL BARN som opplever langvarig fattigdom fra 1997/99 til 2008/10 etter to ulike fattigdomsmål. (Klikk for full størrelse.
Kilder: SSB-rapportene [1] og [2].
|
Utviklingen i barnefattigdom
Uansett om fattigdomsgrensen settes ved 50 eller 60 prosent av medianinntekten har den norske barnefattigdommen økt.
Og økningen i langvarig fattigdom har vært enda sterkere enn økningen i årlig fattigdom.
Hva er konsekvensene av barnefattigdom?
På kort sikt risikerer barna å måtte avstå fra vanlige goder og aktiviteter. Ulike studier av fattige barns levekår viser at flertallet av barn fra familier med så lave inntekter at de har en fattigdomsrisiko ikke har store levekårsproblemer, materielt eller sosialt.
På den andre siden er risikoen for sosiale eller materielle problemer klart større for barn i denne type familier. For eksempel deltar fattige barn sjeldnere i organiserte fritidsaktiviteter, de har mindre kontakt med jevnaldrende og de mangler oftere materielle goder.
Hvor lenge inntekten har vært dårlig, hvilke andre ressurser familien har tilgang på, og hvordan foreldre klarer å fordele ressursene innad familien, kan ha betydning for hvordan fattigdom påvirker barns velferd.
Når det gjelder de langsiktige konsekvensene viser forskningen både fra Fafo og Statistisk sentralbyrå at det å oppleve fattigdom under oppveksten kan bidra til dårligere utsikter som voksne.
Til tross for at Norge er et land med svært jevn fordeling av levekår og økonomiske ressurser, og til tross for at inntektsmobiliteten er høy, går fattigdom til en viss grad i arv. Studier viser at det er høyere sannsynlighet for at barn fra fattige familier selv mottar sosialhjelp, eller tilhører en lavinnteksthusholdninger som voksne, enn det er for barn som ikke tilhører en lavinnteksthusholdning.
Det er likevel viktig å påpeke at de fleste barn som vokser opp i økonomisk utsatte familier ikke blir sosialhjelpsmottakere, eller havner i lavinntektsgruppen, som voksne.
Hva gjøres for å bekjempe barnefattigdom?
Svært mange politikkområder bidrar til å holde de norske fattigdomstallene lave. Ifølge Fordelingsutvalget er det fire områder som er viktige: For det første har Norge en utdanningspolitikk som sikrer alle barn lik tilgang til utdanning, fra barnehage til videregående skole
For det andre bidrar den økonomiske politikken og arbeidsmarkedspolitikken, i bred forstand, til et svært høyt sysselsettingsnivå. De fleste familier i Norge har derfor gode inntekter gjennom eget arbeid. De som rammes hardest har foreldre med svak deltakelse i arbeidslivet, og yrkesaktivitet har stor betydning for å holde barnefattigdommen nede. Det er stor politisk enighet om at arbeidslinja er det viktigste virkemiddelet for å bli kvitt fattigdommen.
For det tredje utjevnes inntektsforskjellene gjennom skattepolitikken og de offentlige overføringene. Flere av disse virkemidlene er spesifikt innrettet mot barnefamiliene (for eksempel forsørgerfradrag, barnetrygd og barnetillegg i ulike overføringsordninger).
For det fjerde bidrar det offentlige tjenestetilbudet til å bedre situasjonen til barn i familier med lav inntekt. Dette gjelder gratis helsevesen, boligsosiale tiltak, øremerkede tilskudd til kommunene for å iverksette tiltak for å dempe konsekvensene av å vokse opp i fattigdom, og tiltak som bidrar til å øke yrkesaktiviteten for personer som står langt fra arbeidsmarkedet.
Hvorfor ikke heve stønadene?
For å fjerne barnefattigdommen må foreldrenes inntekt heves. Teknisk sett kunne man kjøpt seg fri fra problemet ved å heve stønadene, men en slik politikk er det ikke flertall for. Riktignok har både Venstre og Miljøpartiet De Grønne foreslått å innføre en borgerlønn, men de andre partiene er negative til dette. Selv om det å heve stønadene ville bedre levekårene til mange familier, er det krevende å balansere hensynet til arbeidsmotivasjonen med hensynet til folks levestandard. Den fattigdomsreduserende politikken må ha legitimitet også blant dem som jobber i lavlønnsyrker.
Samtidig er det viktig å huske at mange av dem som er fattige over en del år står svært langt fra arbeidsmarkedet. Det er derfor vanskelig å tenke seg at arbeidslinja kan hjelpe alle ut av fattigdom.