I høst kom nyhetsoppslagene om at over 100 000 norske barn var fattige. Blant andre Hamar Arbeiderblad skriver om tobarnsmoren som er avhengig av Frelsesarmeen for å få mat på bordet:
Lofot-Tidende forteller om hvordan det lokale Røde Kors sørger for at det blir julemat og julegaver til dem med minst penger:
I Ringerike Blad kan vi lese at Frelsesarmeen opplever stor pågang av familier som trenger hjelp i førjulstida:
Barnefattigdom er problematisk, både for samfunnet og for barna som rammes. Barn har ingen mulighet til å forsørge seg selv; de er avhengige av at voksne eller samfunnet ivaretar deres behov.
At barn vokser opp i fattigdom er dermed et uttrykk for en samfunnsvikt og det bryter med prinsippet om sjanselikhet. Barnefattigdom skaper bekymring for at noen barn skal ha svært dårlige levekår under oppveksten, samtidig som det er frykt for at fattigdom reproduseres slik at barn som opplever fattigdom selv blir fattige som voksne.
Hvordan måles fattigdom?
Det er nesten ingen vestlige land som har fastsatt offisielle fattigdomsgrenser. De fleste land måler fattigdom ved å ta utgangspunkt i medianinntekten.
Hva er medianinntekt?
Medianinntekten er det inntektsbeløpet som deler befolkningen i to like store halvdeler, etter at alles inntekter er sortert i stigende (eller synkende) rekkefølge. Det vil altså være like mange med inntekt over som under medianinntekten.
For å fastsette en fattigdomsgrense ser man på inntektsnivået etter skatt og justerer for familiestørrelse. Selve grensen settes så ved en prosentandel av medianinntekten, som regel 50 eller 60 prosent. EU bruker grensen på 60 prosent, og kaller dette en «risiko for fattigdom»-grense, mens OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) setter grensen ved 50 prosent av medianinntekten.
Hvordan ser den norske barnefattigdommen ut?
Norge og de andre nordiske landene har i mange år utmerket seg med å ha lite fattigdom. I internasjonale sammenlikninger kommer de nordiske landene fremdeles godt ut. Det har også vært et kjennetegn at fattigdommen har vært langt lavere blant barn enn blant voksne.
Dette bildet er i ferd med å endre seg. De siste ti–femten årene har andelen fattige voksne i befolkningen holdt seg forholdsvis stabil, mens andelen fattige barn har økt betydelig. Følgende tall fra Statistisk sentralbyrå illustrerer dette:
- 1996–1998: 9 prosent av befolkningen hadde inntekt under 60 prosent av medianinntekten
- 2008–2010: 8 prosent av befolkningen hadde inntekt under 60 prosent av medianinntekten
- Barn under 17 år: 4 prosent i 1996–1998 og 8 prosent i 2008–2010.
Hvem rammes?
De barna som rammes er ofte de som bor i husholdninger der foreldrene har svak eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet, eller i familier med mange barn.
Derfor er risikoen for fattigdom stor blant barn med innvandrerbakgrunn. Fire av ti risikoutsatte barn har bakgrunn fra land i Afrika, Øst-Europa, Asia eller Latin Amerika. Aller størst fattigdomsrisiko har barn med bakgrunn fra Somalia, Irak og Afghanistan (72–53 prosent), mens den er minst for barn med bakgrunn fra Bosnia Herzegovina, Sri Lanka og Thailand (10–14 prosent).
Disse forskjellene kan i stor grad forklares med forskjellene i yrkestilknytning blant voksne med ulik landbakgrunn, særlig forskjeller i kvinners yrkestilknytning. Som kjent er yrkesdeltakelsen svært lav for kvinner med bakgrunn fra Somalia, Afghanistan og Irak.
Selv om fattigdommen blant innvandrerbarn synker med økende botid, er det dessverre ikke slik at fattigdomsproblemet forsvinner når familien har bodd i Norge noen år. Igjen er det store forskjeller avhengig av landbakgrunn.