Artikkelen er et tilrettelagt utdrag av Fafo-notatet Å sette pris på lærlinger: Finansiering av læreplasser i Norge og Danmark, skrevet av Fafo-forskerne Silje Andresen, Kaja Reegård og Jon Rogstad.
Den nåværende norske modellen for yrkesfag ble etablert gjennom Reform 94. I 1989 nedsatte den sittende Brundtland-regjeringen et utvalg som skulle utrede det politiske målet om utdanning til alle.
Endringer i arbeidsmarkedet, med blant annet større krav til de ansattes kompetanse og lav gjennomstrømming av elever på yrkesfag, var to viktige grunner til at utvalget ble nedsatt.
Utvalget, ledet av Kari Blegen (Blegen-utvalget), baserte mye av sitt forslag til hovedmodellen for fag- og yrkesopplæringen på en felleserklæring fra LO og NHO. LO og NHO understreket i felleserklæringen viktigheten av at staten må bære en del av kostnadene bedriftene får ved å ansette lærlinger (Nyen & Tønder 2014, 74–76).
Resultat: Todeling
Yrkesopplæringens organisering etter Reform 94 resulterte i 2+2-modellen. Modellen baserer seg på et vekselsystem mellom tid brukt på skole og tid i bedrift. Det vil si at to år på skole etterfølges av to år som lærling i bedrift. Under tiden i bedrift blir lærlingen ansatt av bedriften og mottar lærlinglønn.
Det første året i bedriften blir sett på som et opplæringsår, hvor bedriften mottar et lærlingtilskudd fra staten som en kompensasjon for tid og ressurser virksomheten bruker på opplæringen.
Det andre året blir ansett som at lærlingen bidrar til verdiskaping i bedriften og kompenseres dermed ikke.
Beregningen av lærlingtilskuddet ble basert på et prinsipp om at tilskuddet skulle tilsvare det et år i skole ville ha kostet, mens lærlinglønnen skulle fastsettes av arbeidslivets parter gjennom kollektive forhandlinger (Nyen & Tønder, 2014, 84).
De nye finansierings- og tilskuddsordningene til bedriftene som ble gjennomført etter Reform 94, skulle være med og motivere bedriftene til å ta inn lærlinger (Høst, Gitlesen & Michelsen 2012a, 18)
Fylkeskommunen i førersetet
Det er fylkeskommunen som har ansvaret for videregående utdanning i Norge. Tilgangen på læreplasser handler om bedriftenes vilje til å ta inn lærlinger, men også om hvilke studieplasser fylkeskommunen tilbyr de to årene elevene skal gå på skole.
Dimensjoneringen mellom arbeidslivets behov for arbeidskraft og ungdommenes ønsker er en viktig og krevende jobb for fylkeskommunen. Enkelte bedrifter har i høykonjunktur-perioder slitt med å skaffe lærlinger. Lærlingordningen er sårbar for konjunktursvingninger i arbeidsmarkedet.
I en undersøkelse av læreplassutviklingen mellom 1970 og 2007 finner Høst mfl. (2012a) at det har vært en betydelig vekst i antall lærlingkontrakter etter de politiske grepene som ble tatt på begynnelsen av 90-tallet. Samtidig finner de samsvar mellom sykliske variasjoner i tilgangen på lærlingplasser og økonomiske konjunkturer innen industri og håndverk. De finner ikke endringer i positiv retning etter Reform 94.
Konklusjonen i studien er at lærlingordningen er sterkt knytter til konjunkturer og arbeidslivets behov for arbeidskraft (Høst mfl. 2012a, 17, 27–28).
Lærlingtilskuddet
Tilskudd til lærebedrifter som tegner opplæringskontrakt eller lærekontrakt etter opplæringsloven § 4-5, kalles basistilskudd 1. Basistilskudd 1 utgjør for 2016 139 066 kroner per lærling eller lærekandidat for ett år med fulltidsopplæring.
I praksis fordeles støtten utover de 24 månedene eleven går i lære, og den utgjør per dags dato 5794 kroner per måned i 24 måneder. Norge har i tillegg et ekstra tilskudd til lærlinger og lærekandidater som følger særløp eller tar hele opplæringen i bedrift (Utdanningsdirektoratet 2015b).
Bedrifter som tar inn elever som er praksisbrevkandidater, mottar basistilskudd 1 for begge årene kandidaten er i praksis (Utdanningsdirektoratet 2015a).
Nedenfor finnes en oversikt over de ulike variantene av basistilskudd 1, hvor den øverste er for hovedmodellen (2 + 2).
Tabell: Oversikt over basistilskudd 1.
Sats
|
For hvem
|
|
5794 kroner i 24 måneder (tilsvarer 1 år opplæring og 1 år verdiskaping)
|
For lærlinger og lærekandidater som følger hovedmodellen, dvs. tegner kontrakt etter opplæringsloven § 4-5
|
|
7726 kroner i 36 måneder (tilsvarer 2 års opplæring og 1 år verdiskaping)
|
For lærlinger og lærekandidater som følger særløp, dvs. tegner kontrakt etter opplæringsloven § 4-5 jf. § 3-3 fjerde ledd
|
|
8692 kroner i 48 måneder (tilsvarer 3 års opplæring og 1 år verdiskaping)
|
For lærlinger og lærekandidater som får hele opplæringen i bedrift, jf. opplæringsloven § 4-5 jf. § 3-3 fjerde ledd og § 5-5
|
Kilde: Utdanningsdirektoratet 2016a. Forskernes utheving.
Basistilskudd 2
Et annet tilskudd er basistilskudd 2. Dette tilskuddet gis bedrifter som gir lærlingplass til elever som tidligere har fått oppfylt retten til videregående opplæring samt lærlinger som er fylt 21 år.
Basistilskudd 2 utgjør 50 748 kroner i året, og i denne ordningen gjøres det ikke forskjell på opplæringstid og verdiskapingstid.
Det gis også et ekstra tilskudd utover basistilskuddet for små og verneverdige håndverksfag. Dette er fag som det av historiske eller samfunnsmessige grunner er verdt å bevare. For lærekontrakter i små og verneverdige håndverksfag gjelder følgende sats for 2016: 8692 kroner per lærling per måned for læretiden i bedrift, også for verdiskapingsdelen (Utdanningsdirektoratet 2016a).
Lønnen som utbetales lærlingene under tiden i bedrift, fastsettes av partene i arbeidslivet gjennom kollektive forhandlinger. De økonomiske kostnadene ved opplæringen i yrkesfag fordeles altså mellom lærlingene, bedriftene og staten.
Bedriftene bærer en del av kostnadene ved opplæringen ved å utbetale lønn til lærlingen, men siden lærlingen jobber i bedriften i to år, vil lærlingen i en del av denne tiden bidra til verdiskapingen i bedriften.
Staten bidrar ved å bekoste de to første årene i skolen og gjennom utbetaling av forskjellige tilskudd.
Lærlingene på sin side aksepterer lavere lønn enn lønnsmottakerne under opplæringsperioden (Nyen & Tønder 2014, 85)
Opplæringskontor
Av norske bedrifter som ansetter læringer, er 80 prosent medlem av et opplæringskontor. Opplæringskontorene formidler lærlinger til bedriftene og fungerer som et mellomliggende ledd mellom bedriftene og lærlingene.
Opplæringskontorene finansieres i hovedsak av at bedriftene gir om lag halvparten av lærlingtilskuddet de mottar av staten til opplæringskontorene. Litt over 73 prosent av opplæringskontorene anslår at inntektene de har fra lærlingtilskuddet utgjør mellom 90 og 100 prosent av de totale inntektene (Høst mfl. 2014, 49).
Opplæringskontorene avlaster bedriftene med det administrative arbeidet samt med oppfølgingen av lærlingene.
Stimuleringstilskudd
I tillegg til ordinære lærlingtilskudd finnes det et stimuleringstilskudd for bedrifter som ansetter lærlinger for første gang. Tilskuddet ble innført i 2014 og er videreført over statsbudsjettet i 2015.
I utgangspunktet var stimuleringstilskuddet på 50 000 kroner til en bedrift som ansatte en lærling for første gang (Kunnskapsdepartementet 2015). Fra og med 2015 kan fylkene selv lage kriterier for hvilke lærebedrifter som skal utløse et ekstra tilskudd, og fylkene velger selv hvor stort tilskuddet skal være.
Stimuleringstilskuddet skal fungere som et økonomisk insentiv for bedriftene til å opprette flere lærlingplasser (Utdanningsdirektoratet 2015a).
Forslag til fondsordning i Norge
I etterkant av Reform 94 ble det foretatt evalueringer og utredninger av reformen i offentlig regi. Det ble også drøftet ulike ordninger for å sikre en stabil tilførsel av lærling-plasser.
I stortingsmelding 22 (1996-97) ble det beskrevet flere forslag til ulike modeller for finansieringen av lærlingordningen, hvor det å innføre en norsk fondsordning inspirert av den danske AER-ordningen (i dag AUB), var ett av dem.
Den andre varianten var at offentlige myndigheter fullfinansierte opplæringen i bedrift. Denne ordningen ble omtalt som et forslag med så mange svakheter at det vanskelig kunne realiseres. I stortingsmeldingen beskrives en fondsordning som «en solidarisk ordning som skal redusere den offentlige belastningen som ligger i det å ta inn lærlinger» (St meld nr 22 (1996–97), s. 10).
Forslaget baserer seg på den danske daværende AER-ordningens kollektive finansiering av tilskudd til lærlingordningen. Alle bedrifter vil være bidragsytere til fondet, uavhengig av om de har lærlinger eller ikke.
Konklusjonen i stortingsmeldingen var:
«Oppsummerende kan det sies at en full finansiering for den enkelte lærebedrift gjennom en fondsordning trolig vil kunne bidra til å øke tilgangen på læreplasser. Det vil stimulere til at bedrifter og bransjer tar et kollektivt ansvar for opplæring.»
(St meld nr 22 (1996–97), 27)
|
Etterfulgt av stortingsmeldingen ble det i 1997 levert en innstilling fra den daværende kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om lærlingsituasjonen. Flertallet i innstillingen mener at en «arbeidsgivernes refusjonsordning» vil være et effektivt tiltak for å øke inntaket av lærlinger i offentlig og privat sektor.
Videre ber de om at departementet utreder muligheten for en ordning med partene i arbeidslivet (Innst. S. nr. 174 (1996-1997), s. 11). Det ble nedsatt en arbeidsgruppe i 1998 med representanter fra LO, NHO, KS, AAD, Norsk Bedriftsforbund og KUF, som hadde som oppgave å utrede fondsordningen.
Gitt læreplass-situasjonen i 1998, kom gruppen samlet fram til at det ikke var behov for en slik ordning (St.meld. nr. 32 (1998-99)).
Se Fafo-notatets litteraturliste (s. 28–32) for fullstendige referanser.
Flere artikler basert på Fafo-notatet:
Mer om yrkesfag: