Artikkelen er et tilrettelagt utdrag av Fafo-notatet Å sette pris på lærlinger: Finansiering av læreplasser i Norge og Danmark, skrevet av Fafo-forskerne Silje Andresen, Kaja Reegård og Jon Rogstad.
I den internasjonale komparative litteraturen inndeles ofte nasjonale regimer for fagopplæring i tre kategorier (Greinert 2002; Nyen & Tønder 2014; Busemeyer & Trampusch 2012):
- Statsregulerte regimer
- Markedsbaserte regimer
- Korporative regimer
En slik typologi er nyttig for å systematisere likheter og forskjeller mellom ulike utdanningsregimer. Når vi bruker begrepet «regimer», innebærer det å identifisere regelmessighet i utformingen og produksjonen av fagkompetanse i et system (Hegna mfl. 2012).
1. Det statsregulerte regimet
Land med statsstyrte fagopplæringsregimer er preget av sterk statlig styring og kontroll over utdanningen, mens bedriftene spiller en mindre rolle. Her utgjør skolen den fremste opplæringsarenaen, eventuelt ispedd kortere utplasseringsperioder i bedrift.
Ferdighetene som utvikles er først og fremst generelle, overførbare og akademisk orienterte.
Sverige og Frankrike er eksempler på land med de mest rendyrkede formene for et statsstyrt regime.
Typisk for slike statsstyrte regimer er at fagopplæringen har lav status i forhold til akademiske utdanningsløp.
2. Det markedsbaserte regimet
I land med markedsbaserte regimer, som for eksempel England og USA, er fagopplæringen preget av svak statlig regulering og lite standardisering. Derimot er opplæringen dominert av markedskrefter og styrt av hver enkelt bedrift sitt kompetansebehov.
Opplæringen foregår først og fremst i bedriften, med lite innslag av skolebasert opplæring. Ferdighetene som utvikles er dermed mer snevre og oppgave- og bedriftsspesifikke.
Land med markedsbaserte regimer er gjerne preget av en økonomisk liberal ideologi, der individenes og bedriftenes frihet fra statlig styring framheves. Disse landene er videre preget av svakt utviklet trepartssamarbeid og relativt store lønnsforskjeller.
3. Det korporative regimet
Korporative fagopplæringsregimer har ofte såkalte duale opplæringsmodeller. Det vil si at opplæringen alternerer mellom skole og bedrift. I land med slike systemer står fagene og yrkene sentralt og utgjør tydelige kategorier i samfunnet generelt, og i bedriftenes arbeidsdeling spesielt.
Ferdighetene som utvikles i disse regimene, er både yrkesrettede og overførbare mellom ulike typer bedrifter. I land med korporative regimer gir tilhørighet til faget og yrket grunnlag for yrkesidentitet og baner vei til bestemte segmenter og posisjoner i arbeidslivet. Partene i arbeidslivet spiller en sentral rolle i styring, utforming og kontrollering av fagopplæringssystemet.
Land som Tyskland, Østerrike og Sveits er de fremste eksemplene på et slikt system. Disse landene utgjør også i stor grad «gullstandarden» for europeisk fagopplæring, der fagopplæring i hovedsak nyter høy status og omfatter store deler av ungdomskullene.
Sjelden rendyrket
Denne måten å kategorisere ulike nasjoners fagopplæringsregimer på må ikke tolkes i absolutt forstand, derimot vurderes det som en typologi over systemer, der enkelte trekk rendyrkes og framheves. De fleste lands systemer inneholder variasjoner og innslag av samtlige av de tre typene.
Videre har denne måten å kategorisere fagopplæringsregimer på blitt kritisert på bakgrunn av stadig større variasjon innad i land. Vi vurderer den likevel som et nyttig verktøy for å skille ulike systemer fra hverandre.
Se Fafo-notatets litteraturliste (s. 28–32) for fullstendige referanser.
Flere artikler basert på Fafo-notatet:
Mer om yrkesfag: