Minstelønn er den absolutt laveste summen en ansatt har rett på i sitt lønnsarbeid. En arbeidsgiver kan med andre ord ikke sette en timesats lavere enn denne. Ut over dette, varierer denne ordningen sterkt i de ulike europeiske landene.
Et av de største skillene er hvordan minstelønnen fastsettes. Det viktigste skillet går mellom hvorvidt en minstelønn defineres i det nasjonale lovverket – av myndighetene – eller gjennom tariffavtaler – framforhandlet av partene i arbeidslivet.
Ordninger med allmenngjøring av tariffavtaler er på sin side en slags mellomløsning som sprer tariffavtalenes minstelønn til en større del av arbeidsmarkedet. Dette skjer ved at vilkårene fra tariffavtalene også blir gjeldende i bedrifter eller sektorer som tariffavtalene egentlig ikke dekker. Bruk av dette verktøyet utelukker ikke at landene ikke har en lovbestemt minstelønn i tillegg.
Det vanligste er at en hel bransje (for eksempel rengjøring eller bygg- og anleggsbransjen) blir «allmenngjort» på denne måten, eventuelt med geografisk avgrensing.
Nordiske unntak
I EU- og EØS-området er lovbestemt minstelønn mest utbredt. Det store unntaket finner man i Norden, samt grenselandene Østerrike, Sveits og Italia. I sistnevnte land er det riktignok en i skrivende stund pågående debatt om å innføre en lovpålagt minstelønn.
I disse landene er det arbeidslivets parter som har ansvaret for å styre den nasjonale lønnspolitikken gjennom sine tariffavtaler. Det innebærer at forhandlinger mellom fagbevegelse og arbeidsgiverne er styrende. De statlige myndighetene legger seg med andre ord lite opp i lønnsdannelsen, dersom man ser bort fra muligheten til å åpne for allmenngjøring av tariffavtaler.
I Norden har Island, Finland og Norge innført denne mekanismen, mens Sverige og Danmark jevnlig debatterer hvorvidt de bør følge etter.
 |
| ALLE LANDENE: Klikk på bildet for å forstørre oversikten over hvilke EU-/EØS-land som har lovpålagt minstelønn og/eller tilgang til allmenngjøring av tariffavtaler – samt omfanget av allmenngjøringen, fagorganisering og tariffavtaledekning. |
Høy grad av fagorganisering blant arbeidstakerne regnes for å være en bærebjelke for denne modellen.
Hvilke land gjør hva?
Totalt 23 av av 31 EU-/EØS-land som Fafo-forskerne kartla til 2014-notatet Lovfestet minstelønn: Norden og Europa – en oppdatering har en lovregulert minstelønn. Med andre ord opererer totalt 8 land uten dette: Danmark, Finland, Island, Italia, Norge, Sverige, Østerrike – og Sveits, som riktignok ikke har noe formelt EU/EØS-medlemskap.
Med Hellas som et tvilstilfelle, har 25 land på sin side tilrettelagt for allmenngjøring av tariffavtaler. 6 land har ikke en slik ordning per i dag: Danmark, Hellas, Italia, Kypros, Malta, Storbritannia og Sverige.
Fafo-forskerne har samlet dette i figuren du kan klikke deg inn på til høyre. Her er også tall på tariffavtaledekning og arbeidstakernes organisasjonsgrad også er med.
Åtte bulgariatimer for én luxembourg-time
Når det gjelder nivået på de nasjonale minstelønnene – målt i euro – spriker disse voldsomt. Dette reflekterer selvsagt forskjellene i gjennomsnittlig lønnsnivå, men også lønnspolitikken i de enkelte landene.
Hvorvidt overtid og andre tillegg til den ordinære timelønna også er regulert, varierer fra land til land.
Figuren, som du finner helt øverst i artikkelen, framviser de store forskjellene innad i EU. I ren timelønn er ytterpunktene Luxembourg, som i januar 2017 hadde 11,27 euro I timen som minstemål (109 kroner med en vekslingskurs på 9,7), og Bulgaria med 1,42 euro (13 kroner og 77 øre).
Dette spriket mellom ytterpunktene Luxembourg–Bulgaria har imidlertid krympet kraftig i løpet av tre år. I 2014 var forholdet 1 til 11, ikke 1 til 8.
For en liste over minstelønn-satser i EU, Europa og enkelte øvrige land (per 2017): Fakta: Minstelønn i EU og Europa og verden for øvrig
Leter du etter satser for minstelønna i din egen jobb?
Vi får mange tilbakemeldinger fra personer som er ute etter «sin» minstelønn. Som det framgår her har ikke Norge noen lovpålagt «felles» minstelønn. Dette er opp til forhandlinger mellom partene i arbeidslivet å sette i hver enkelt bransje.
Dette skjer gjennom tariffavtaler. Satsene – «tariffen» – vil derfor variere sterkt mellom ulike bransjer og fra ett år til et annet.
Vi har imidlertid skrevet en liten guide til hvordan du selv kan finne ut hvilke beløp du har rett på – eller ikke rett på: